Sykt perfekt - ungdom, trening og helse

Gårsdagen ble benyttet på Lillehammer. Anledningen var et toppmøte om ungdomshelse i regi av Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg ble invitert til å si noe om spennvidden mellom fysisk inaktivitet, toppidrett, helse og uhelse. Flere spurte i etterkant om jeg kunne legge ut foredraget mitt, det kommer her:

Piller mot lettere psykiske lidelser blir fort en quick fix, men forbigående løsning. Hva med fysisk aktivitet på resept for ungdom som sliter? Foto: colourbox.com

SYKT PERFEKT - UNGDOM, TRENING OG HELSE

I invitasjonen til dette toppmøtet står det at Helse- og Omsorgsdepartementet arbeider med egen strategi for ungdomshelse, og at det ønskes råd og innspill til regjeringens politikk på dette feltet. Jeg vil bruke anledningen til å komme med to konkrete innspill:    

1) Vi må slutte å lempe ansvaret for aktivitet og ungdomshelse over på frivillige organisasjoner. Vi er avhengig av de frivillige, vi bør stimulere til samarbeid, men la de frivillige bidra på sine premisser. Offentlig og privat sektor må derfor ta en større del av det forebyggende og helsefremmende arbeidet selv. Vi må bruke arenaer hvor vi møter alle, som skole og helsestasjoner. Da kan det kreves en helt annen kvalitet i arbeidet, og det er større potensiale for gevinst.

2) Vi må høyne kvaliteten og stille større krav til fagkompetanse for de som skal jobbe med fysisk aktivitet hos ungdom, uavhengig av om det er for å bedre livskvalitet og fremme helse hos ungdom med helseutfordringer, eller om det er i trenerjobben med morgendagens toppidrettsutøvere. Det er særlig de useriøse aktørene i treningssenterbransjen vi vil til livs.

Jeg vil i det følgende foredraget utdype hvorfor disse to punktene er viktige, samt si noe om fysisk aktivitet + helse virkelig er sant. Men først må vi snakke litt om generasjon perfekt. Sykt perfekt, faktisk.

«Jeg har over 3000 venner på Facebook men jeg hadde ikke turt å ta en kaffe med noen av dem», uttalte en av jentene i TV2-programmet «Sykt perfekt». Vi har en generasjon ungdom som nekter å dusje etter kroppsøving, og skal de dusje så dusjer de med klær på. Jenter på en ungdomsskole i Trondheim ber om at svømmetimene kjønnsdeles, fordi de opplever et stort kroppspress ved å ha svømming sammen med gutta. Samtidig som ungdommer dusjer påkledd, legger de ut lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og venter på likes.  

En studie viste for et par år siden at 30% av elevene inorsk skole misliker eller hater kroppsøvingstimene. En av utfordringene er for få kvalifiserte kroppsøvingslærere i norsk skole. Kroppsøving er et fag hvor bevegelseserfaringer, kroppslig dannelse og mestring står sentralt, og det skal gi barn og unge lyst til å bli fysisk aktive i et livsløpsperspektiv. Kroppsøvingstimene blir fort en show-off arena for de som er gode i fotball. Med det presset ungdom i dag legger på seg selv, kan kroppsøvingstimene være en fin motvekt til dette presset, og en arena for å bygge mestring, trivsel, sosiale relasjoner og varig bevegelsesglede. Det vil være smart både i et folkehelseperspektiv, og i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Erfaringer tilsier at ofte starter frafall fra skolen med mer og mer fravær fra kroppsøvingstimene, så dropper elevene gradvis ut fra de andre fagene også. Frafallfra skolen er en betydelig risikofaktor for utenforskap også i arbeidslivet. Det er et samfunnsproblem vi må ta på alvor, og her kan både skole og helsevesen jobbe forebyggende. Jeg vil komme tilbake til et konkret eksempel på dette mot slutten av foredraget.

Frafallet fra idretten er stort, særlig i ungdomsårene. Samtidig som mange heller melder seg inn på treningssentre og begynner med det vi kaller kosmetisk trening. Ikke trening for å bli sterk, prestere i en idrett, bedre helse eller fordi det er gøy, men trening for å modellere kropp og øke markedsverdi. Selvverdet måles i større biceps, six-pack på magen, «tigh gap» og sprettrumpe. Vi som jobber med ungdom, fysisk aktivitet og kosthold ser en skummel og glidende overgang fra dette ekstreme fokuset på kropp, mat og kosmetisk trening og til økt risiko for utvikling av spiseforstyrrelser. Dette er også en av grunnene til at vi roper varsko når det gjelder alle selverklærte eksperter både på trening, kosthold og helse, og etterlyser formelle kompetansekrav til instruktører og personlige trenere som EGENTLIG skal bidra til å fremme livskvalitet hos ungdom.

Selv om mange i «generasjon perfekt» kan ha et problematisk og anstrengt forhold til fysisk aktivitet, så har mange gode erfaringer og mye glede av både fysisk aktivitet, kroppsøving og idrett. Og, vi har god kunnskap om de ulike helsegevinstene fysisk aktivitet har. Allerede i antikken uttalte den greske filosofen Aristoteles at både for mye og for lite fysisk aktivitet ødelegger styrken. I dag vet vi at dårlig fysisk form er en større risikofaktor for tidlig død enn overvekt, høyt blodtrykk og diabetes type 2 – til sammen. Fysisk inaktivitet stjeler mer enn 8 år av kvalitetsjustert forventet levealder – alene. Fysisk aktivitet bedrer kognitive funksjoner, effekten av fysisk aktivitet på hjernen har vi bare begynt å ane konturene av. Hvis alle inaktiveer litt fysisk aktive, har helseøkonomer regnet ut at det vil kunne gi enpotensiell velferdsgevinst på 239 milliarder kroner. Men er nødvendigvis all fysisk aktivitet helsefremmende?

I Norge har vi vært i front på fysisk aktivitet i psykiatri. Vi kan ikke forvente at det skal skje bevegelse i tankene hos deprimerte pasienter som bare sitter stille! Det kan være et friminutt i en mørk hverdag, og gjennom fysisk aktivitet kan vi kjenne på mestring og positive opplevelser som fremmer tilfriskning. På den annen side så kan fysisk aktivitet brukes som en destruktiv følelsesregulator, på samme måte som rusmidler. Det kan døyve smerte, bli en flukt. «Jeg kan ikke gå fra angsten, jeg må løpe fra den», sa en jente med spiseforstyrrelser som hadde sett far skyte og drepe mor. Hun flyktet gjennom løpingen. Løpingen nummet, og når løpingen opphørte veltet følelsene over henne som en tsunami. Tsunamien, ja. Rundt omkring i verden er det overlevende som fortsatt løper fra minnene om monsterbølgen i Thailand. Er fysisk aktivitet + helse = sant da?

For hva er egentlig helse? Og hva er egentlig fysisk aktivitet?

Helse er et stort, komplekst og kanskje litt diffust begrep som favner fysiologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner. «Helse er en ressurs som handler om å takle hverdagens krav, på tross av tilstedeværelse av fysiske, psykiske og/eller sosiale helseutfordringer», mente lege og professor Peter F. Hjort. Professor Per Fugelli snakker om «nokpunktet». Nokpunktet slår et slag for det ufullkomne mennesket, det rause samfunnet og måtehold. Måtehold i forventninger og krav, ikke bare for et sunt kosthold og begrense stillesitting. WHO sin 70 år gamle definisjon om helse som en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte er uoppnåelig, mener kritikerne. En sykt perfekt definisjon, kanskje?

Fysisk aktivitet er også et stort og komplekst begrep som omfatter fysiologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner, akkurat som helse-begrepet. Det omfatter all kroppslig bevegelse på jobb/skole, transport, hjem og fritid. Som det sto i invitasjonen til dette møtet så trener ungdom i dag generelt sett like mye som for 30 år siden. Det er hverdagsaktiviteten som har gått ned. Det å gå til og fra skolen kan altså være like viktig for helse, kognisjon og læring som å være på håndballtrening fire ganger i uka.

For å forstå fysisk aktivitetsatferd og potensielle gevinster, må vi også ha kunnskap om motivasjon, barrierer og erfaringer. Det spiller ingen rolle hvor gode aktivitetstiltak vi har, hvis ingen møter opp. Det spiller ingen rolle hvor mye motivasjonsforedraget til kjendiscoachen, eller bilder med hashtag #fitspiration inspirerer deg nå, så lenge det er glemt i morgen. Studier har forresten vist at inspirasjonseffekten av slike foredrag og bilder er sterkt overdrevet. Det inspirerer de som allerede er frelst. De som trenger inspirasjonen, resignerer enda dypere ned i sofaen og sitt negative kroppsbilde. Det skal være perfekt. Og hvis det ikke blir perfekt, da kan jeg like gjerne la være.

Det store treningsparadokset. Stadig flere sitter seg syke, samtidig som stadig flere trener seg syke. Media har de siste ukene hatt oppslag om at barnefedme er definert av WHO som en av vår tids storeutfordringer, og at fysisk aktivitet og kosthold er viktige faktorer for å få bukt med dette. Paradoksalt nok var tema i et annet oppslag at stadig flerebarn trener så mye at det går på helsen løs, og at helsepersonell oftere møter yngre utøvere som har pådratt seg alvorlige skader som følge av overtrening og underrestitusjon. Kanskje de selverklærte og medieerklærte ekspertene bidrar til dette paradokset i større grad enn vi liker å tro. De som har løsningen for hvordan få flat mage og god kondis på 10 uker. 5 uker. Kortest mulig tid. Som ber oss om å stadig pushe våre grenser. Raskere, høyere, sterkere, det blir aldri godt nok. Treningsmisjonærer som skal frelse verden med fysisk aktivitet. Fordi fysisk aktivitet + helse = sant. 

Treningsmisjonærene som trigger de som allerede trener mye til å trene enda mer og innta ekstreme dietter, og som dermed står i fare for å utvikle både skader og spiseforstyrrelser. Treningsparadokset må løses av personer med tilstrekkelig fagkunnskap. Som har en forståelse av sin rolle i et større samfunnsperspektiv. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at noen faktisk burde redusere treningsmengden sin. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. Noen av disse aktørene har også sterke kommersielle interesser, hvor det blir viktigere å få mange klikk og sanke nye PT-kunder enn å formidle faglig forankrede råd.

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, og som jobber som personlige trenere fordi de er bikinifitnessutøvere, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. Den store utfordringen for de kritisk reflekterte fagpersonene er å hjelpe de som trenger det mest til å bevege seg litt. Fordi atferdsendring er et komplekst fenomen, er det viktig at vi har fagpersoner som behersker denne kompleksiteten – og som ikke tyr til quick fix eller lettvinte men forbigående løsninger. Vi må møte ungdommene der de er, og med en balanse mellom empati og krav. Vi må hente fram tidligere mestringserfaring, aktivitets- og idrettsglede. Men, vi må også forstå at mange har dårlige erfaringer med idrett og kroppsøving, og trenger å oppleve bevegelsesglede og mestring for første gang. Derfor gjentar jeg oppfordringen om å satse på personer med fagkompetanse på fysisk aktivitet inn i skolene, og i helsevesenet. Ikke overlat ansvaret for å få all inaktiv ungdom til å bevege seg til de frivillige organisasjonene, det er ikke rettferdig overfor verken ungdommene eller ildsjelene i idretten. Hver dag gjør trenere og ildsjeler landet rundt en fantastisk jobb, la dem få gjøre det de kan best. Husk at Birken og NM på langrenn ikke er eller skal være lavterskel folkehelsearrangementer, men idrettskonkurranser som krever at man har trent systematisk over tid for i det hele tatt å kunne være med. Det er ikke et mål at alle skal delta i idrettskonkurranser, men det er et mål at alle norske ungdommer skal bevege seg i minst én time hver dag.

Vi hører historier om unge utøvere som kollektivt kaster matpakkene sine. Utøvere som får beskjed fra treneren om at vektreduksjon på noen kilo vil bety mye for prestasjon. Usikre utøvere som på veien fra barn til voksen er i en sårbar fase av livet, og som derfor er ekstra tilbøyelige til å lytte til velmente råd fra treneren og fra de selverklærte ekspertene. Sunn jenteidrett har et overordnet budskap til unge utøvere: få i deg nok energi! Det samme budskapet er prioritet nummer én i retningslinjene for ernæring hos idrettsutøvere. Dette budskapet står fortvilte foreldre og applauderer, mens ungdommene selv er skeptisk lyttende. Vi er derfor avhengig av trenere som i tillegg til gløden for idretten har tilstrekkelig fagkompetanse og kan hjelpe utøverne i å ta helse- og prestasjonsmessig kloke valg.

Vi hører historier om inkluderende idrettslag, om dyktige, kompetente og inkluderende trenere som utgjør en forskjell i barn og ungdoms liv. De trenger vi, og de må vi ta godt vare på! Vi har forbilledlige utøvere som har funnet nokpunktet. Som ønsker å bli best, men som forstår at for å bli best i noe må man bortprioritere noe annet. Deres erfaringer er nyttig lærdom for andre. Vi må nå ta tak for at den oppvoksende generasjon ikke skal hige etter å innfri på alle arenaer. At det ikke er verken forventet eller mulig å prestere like godt overalt. At i det virkelige liv er det umulig å være perfekt. Hvordan kan vi hjelpe ungdommer generelt til å finne nokpunktet? I dag viser studier på generasjon perfekt at cirka en tredjedel rapporterer at de erkronisk stresset. Tall fra Reseptregisteret viser at bruken av antidepressivablant jenter i alderen 15-19 år økte med 53% fra 2005 til 2012. En dramatisk økning, særlig med tanke på vår kunnskap om effektene av fysisk aktivitet på mental helse. Kunne noen av disse jentene fått tilpasset fysisk aktivitet på resept i stedet for tabletter? Blir tablettene en quick fix, en lettvint men ikke bærekraftig løsning?

Til høsten igangsettes et omfattende prosjekt finansiert av Extrastiftelsen og Norske Kvinners Sanitetsforening hvor flere høgskoler og universitet går sammen i kampen mot kroppshysteriet via en intervensjonsstudie på videregående skole. Vi forsker også på kroppspress knyttet til trening og sosiale medier, og hvordan dette som skulle være motiverende og inspirerende, faktisk kan bygge en større barriere for vanlige ungdommers deltakelse i fysisk aktivitet. Fordi sykt perfekt + sykt lykkelig + helse ikke er lik sant. Det er bare sykt.

«Hva har Aktiv UNG betydd for deg?» Dette spørsmålet fikk deltakere i prosjektet Aktiv UNG i regi av frisklivssentralen i Modum Kommune. Aktiv UNG er et lavterskel aktivitetstilbud til ungdom som ikke deltar i annen organisert trening, og som trenger å komme i gang med fysisk aktivitet. Mange av deltakerne faller også utenfor sosialt. Tilbudet er et samarbeid mellom ungdomsskolene i Modum Kommune, og den kommunale frisklivssentralen. Et glimrende eksempel på samarbeidet mellom skole og helsetjenesten som jeg snakket om tidligere. Spørsmålet om hva Aktiv UNG har betydd, ble besvart via gule lapper. Anonymt. På en lapp sto det: «Jeg har fått venner». Det er sterke ord fra en ungdom med livet foran seg, men ingen å dele opplevelser med. Gjennom tilpasset fysisk aktivitet, trening og idrett kan vi tilby ungdom mer enn god fysisk form. De kan oppleve mestring og få venner. De kan få et liv. De kan finne nokpunktet, og oppdage at sykt perfekt bare er sykt. Da er virkelig fysisk aktivitet + helse = sant.

Takk for oppmerksomheten.

Spinningens dag 2015!

I dag, tirsdag 24.mars, er det spinningens dag. Dette er et samarbeid mellom Virke trening, Syklistenes landsforening og sportsbransjen.

Spinning, eller innendørs sykling, er en aktivitet som kan gi rask fremgang på kondisjon og utholdenhet. Det er mer skånsomt for leddene enn løping, og det gir en større fremgang i kondisjon enn gåturer.

Finn deg en spinningtime på ditt nærmeste treningssenter, og be gjerne instruktøren om hjelp til å finne riktig innstilling på setet og styret på sykkelen. Pass også på at instruktøren gir deg råd om teknikk, og husk at motstandsskruen på sykkelen er til for å brukes. Så er det bare å tråkke i vei!

God treningsøkt!

P.S. Frister det ikke med spinning, så gled deg til i morgen: da er det vaffelens dag:-)

Birken og treningsmisjonærer - til inspirasjon eller irritasjon?

Årets Birkebeinerrenn er gjennomført, i år med et par celebre og profilerte debutanter. Én av debutantene, Therese Johaug, klinte til med overlegen seier og ny løyperekord for kvinnene.

En annen debutant, AP-leder Jonas Gahr Støre, fikk kritikk fra helseminister Bent Høie (H) for at hans deltakelse kan bidra til økt terskel for deltakelse i fysisk aktivitet blant "folk flest". Høie ble sitert i VG på at han fryktet at profileringen av Birken får folk til å tro at deltakelse i denne typen konkurranser er det eneste saliggjørende, og at folk som ikke klarer eller ønsker dette blir skremt tilbake til sofaen. Han bruker også Tjukkasgjengen som et eksempel på et lavterskeltiltak som er viktigere for folkehelsa enn Birken.

Men, er det nødvendigvis riktig å sette disse to tilbudene opp mot hverandre? Er det slik at profilering av Birken skremmer folk tilbake i sofaen? Eller kan Birken (og andre mosjonsrenn/-ritt/-løp) bidra til å få folk opp av sofaen og bli motiverte til å delta i aktivitet? Og er Birken verre til å øke terskelen for deltakelse i fysisk aktivitet enn alle de hundrevis av treningsmisjonærer vi ser på blogger og Instagram hver dag?

Til det første spørsmålet mener jeg definitivt at svaret er nei. Jeg mener det blir feil å sette disse to tilbudene opp mot hverandre, spesielt fordi de henvender seg til ulike grupper i befolkningen. Birken har aldri vært, og skal heller ikke være, et folkehelsetiltak og et lavterskeltilbud. Det er en konkurranse hvor det må legges ned mye trening av god kvalitet, og hvor det er avgjørende for prestasjon at treningsgrunnlaget, ernæringsstatus og utstyret er optimalt. Det hjelper ikke på prestasjonen om du har det beste og nyeste utstyret hvis ikke utøveren oppå skiene er i form. Samtidig er det kjedelig å være i god form, men bomme på smøringen (eventuelt gamble på at man er i god nok form til å stake seg gjennom løypa uten festesmøring, det er i høyeste grad et høyterskelalternativ...). Birken, eller Helterennet/Skarverennet/Oslo Maraton osv, er ikke konkurranser man stiller rett opp i etter 20 år på sofaen. Deltakelse i disse konkurransene krever forberedelser. Men deltakelse i disse konkurransene kan være et hårete mål langt der framme, mål som starer med deltakelse på lavterskeltilbud som frisklivstrening eller tjukkasgjengen. Tjukkasgjengens tilbud om sosiale gåturer er et fantastisk eksempel på grasrotinitiativ som har fått mange i gang. For mange kan dette være nok, mens andre blir bitt av aktivitetsbasillen og ønsker å gjøre større endringer. Det trenger ikke være for helsas skyld, men kanskje fordi de opplever aktivitet som gøy med mange positive virkninger. Og gøyale ting som gjør oss godt, det vil vi gjøre mer av.  

Jeg ønsker å støtte helseministeren på hans utsagn om at utstyrs- og prestasjonsfokus knyttet til fysisk aktivitet kan virke mot sin hensikt. Det samme kan naivt misjonerende "treningseksperter" som lettkledd eksponerer egne veltrente kropper i diverse positurer i troen på at dette inspirerer flere til å komme seg opp av godstolen. Javisst kan det inspirere, men vi skal være så kritiske mot oss selv og vårt eget virke at vi må innrømme at det også kan irritere. For noen kan det irritere så mye at det skaper en motstand eller et opprør av typen: "jeg gidder i hvert fall ikke trene når en 20 år gammel Barbie sier at jeg skal gjøre det!". For andre igjen blir både Birken, Helsedirektoratets anbefalinger og Barbies kropp uoverkommelige og uoppnåelige mål som fører til resignasjon av typen: "det er ikke vits i å gjøre noe, jeg får ikke til det som trengs uansett."

Helsedirektoratet har tatt grep og redusert anbefalingene for voksne fra 30 til 20 minutter med daglig fysisk aktivitet for å oppnå en helsegevinst. Dette skal gjøre det mer overkommelig for folk å imøtekomme anbefalingene. Birken skal etter min mening fortsette å være den konkurransen den er, og ikke et folkehelsetiltak. Tjukkasgjengen bør også fortsette å være det lavterskeltilbudet det er, og ikke falle for fristelsen til å bli mer avansert etter hvert som deltakerne på gåturene blir i bedre form og trenger mer utfordringer. Når det gjelder treningsmisjonærene, så tror jeg de bygger større barrierer for folks deltakelse i fysisk aktivitet enn hva Birken noen gang har gjort. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. 

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de bok-lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. De som ikke forstår at det skal mer til enn fine bilder av gode øvelser for å endre folks aktivitetsatferd og -mønster. De som absolutt kan være til inspirasjon, men også være til irritasjon, provokasjon og resignasjon. I et folkehelseperspektiv er det bedre at de som sitter i sofaen og irriterer seg over Birken og treningsmisjonærene logger seg av internett en times tid og heller tar med seg hunden eller venninna på tur. Da blir man også i så mye bedre humør etterpå!

Fastlegens rolle for økt aktivitet

Dagens Medisin hadde i forrige uke en artikkel om fastlegenes rolle for å øke aktivitetsnivået i befolkningen. Der påpekes det at mange fastleger ikke har tilstrekkelig kunnskap om fysisk aktivitet, og at det trengs 1) kompetanseheving og 2) henvisningsinstanser. Fastlegene må på banen, og flere fastleger må henvise til kommunale/interkommunale Frisklivssentraler.

Vi gjennomførte en spørreundersøkelse blant tidligere deltakere ved Frisklivssentralen i Modum Kommune hvor vi så på forskjellene mellom de som hadde økt/opprettholdt aktivitetsnivå etter frisklivsresept og de som ikke hadde gjort det (Bratland-Sanda et al., 2014). Der ble samhandling mellom henviser (som oftest fastlege) og Frisklivssentral sett på som en nøkkelfaktor for opprettholdelse av aktivitetsnivå. At fastlegen følger opp og viser interesse for det som skjer på Frisklivssentralen ble opplevd som viktig av deltakerne.

Det er mange dyktige fastleger i Norge, og mange er blitt gode på å henvise til Frisklivssentraler. Men vi har mulighet til å bli enda bedre - og vi bør jobbe for en enda bedre samhandling mellom disse instansene i fremtiden. Med håp om at dette hjelpe flere til å komme seg opp fra sofaen litt oftere.

Lisa gikk til skolen - og det ga henne bedre karakterer!

Det er cirka to uker siden skolestart, og mange skolegårder er fylt av aktive barn. I Norge har spesielt miljøet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, anført av førsteamanuensis Geir Kåre Resaland, gjort spennende studier på fysisk aktivitet i skolen (Resaland et al., 2011a, Resaland et al., 2011b). De har funnet god effekt av daglig fysisk aktivitet i skolen, på fysisk form og risiko for livsstilssykdommer, og en svensk studie har funnet gunstig effekt av fysisk aktivitet på skoleprestasjoner og læring (Ericsson & Cederberg, 2013). 

Tall fra Norge viser at cirka 90% av landets niåringer, og cirka 50% av landets femtenåringer, er tilfredsstillende fysisk aktive, det vil si at de er fysisk aktive minimum 60 minutter hver dag (Kolle et al., 2010). For å gi alle barn og unge mulighet for økt aktivitetsnivå, har flere eksperter og politikere tatt til orde for mer fysisk aktivitet i skolen. Dette er dessverre per i dag en fjern drøm for veldig mange skoler rundt i Norge.

Så lenge daglig fysisk aktivitet i skolen ikke blir prioritert av de rette instanser, blir det opp til hver enkelt familie å sørge for at deres unge håpefulle får den daglige dosen med aktivitet. En fin måte å la barna nå målet om 60 min daglig aktivitet er å la dem gå til skolen. Barn som går til skolen får en god start på dagen, og de klargjør hjernen for læring. Der barna kan gå sammen med andre, blir gåturene til (og fra) skolen sosiale. Vi voksne tenker nok først og fremst helsegevinstene, innarbeidelse av gode vaner, miljøaspektet ved å slippe biltrafikk ved skolen, og på tidsbesparelser i forhold til levering og henting. Dette er irrelevant for barna. Barna går fordi det er gøy å gå med vennene sine, og fordi de kan studere maur og stein langs skoleveien. Og når de kommer frem - ja da er de klare for å studere mer. 

Stolt førsteklassejente på vei til å møte gågruppa. Førsteklassingene går sammen med voksne som lærer dem trafikkregler og passer på at alle går sammen.  

Tredjeklassegutter og erfarne fotgjengere.

  

Mange tenker at de bor for langt unna skolen til at barna kan gå. Men kan vi kjøre barna et stykke på skoleveien, for så å la dem gå resten? Går det an å lage "gåbusser" som plukker opp barn underveis til skolen? Og dersom foreldre ikke har tid til å gå med barna selv, går det an å engasjere pensjonister eller andre med tid på morgenen til å følge barna? Om du tror barna syns det er langt å gå 2 km til skolen, så handler det om en vanesak. Det er et tankekors at det ofte er vi voksne som klager på våre barns vegne.

Vi bør la Lisa (og Per, Didrik, Iselin, Gunnhild og Mohammed) gå til skolen. Om det sier trippetripp eller om de tramper og løper av gårde spiller ingen rolle. Men det som spiller en rolle, er at alle barn får samme muligheter for å fremme læring og skoleprestasjoner. Hvis aktiv transport til skolen kan hjelpe på det så bør alle barn få den muligheten. Og hvem vet - kanskje gir det gode vaner til foreldrene også?

Det starter med én tur....

Telemarksavisa Varden skrev i forrige uke om tobarnsmoren Amalie som gikk fra sofasliter til ivrig turgåer. Graviditet, barsel og småbarnsperioden er en tid hvor forutsetningene for å være aktiv er på sitt beste - men dørstokkmila er på sitt verste. Hvorfor blir det slik? Og hva kan vi gjøre med det?

Det kan være mange årsaker til at det blir vanskeligere enn først tenkt å komme seg ut med barnevogna. Det kan være for kaldt/varmt/vått, vogna er fryktelig tung, vi er så trøtte, ungen bare skriker, vi bør heller vaske klær/gulv/skap, det er så tungt å komme i gang etter fødsel, bare babyen får litt mer rutiner så skal vi ta tak i treningen, osv osv osv. Det finnes haugevis av unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan/skal/bør/orker/gidder å bevege oss akkurat nå. Og jo lengre og dypere vi leter, jo flere unnskyldninger kommer vi på, og jo verre blir det å ta tak.

Erfaringsmessig er også dørstokkmila så enorm fordi vi tror vi må gjøre så mye når vi først begynner å bevege oss. Det skal være så langt, så hardt og så ofte. Ellers er det jo ikke vits, er det vel?

Mangt og mye er skrevet om motivasjon for fysisk aktivitet, livsstilsendring, helsegevinster ved fysisk aktivitet og det store folkehelseproblemet som inaktivitet medfører. Så mye vi vet, og så lett det burde være å gjøre endring. Men så vanskelig det er når alt kommer til alt. Jeg vil derfor gjenta noe mange har sagt før meg: Start i det små! Alt er bedre enn ingenting. Start med én kort tur og/eller 5 knebøy på stuegulvet. Eller sett på favorittmusikken og dans. Dans med babyen i armene, da får begge en god latter. Om du går 500 meter eller 5 kilometer spiller ingen rolle. Det viktigste er at du går! Kanskje du til og med klarer 5 eller 10 knebøy, og 1-2 armhevinger? Kanskje du til og med klarer å gjenta dette i morgen? Eller overimorgen?

Historien om Amalie er god og illustrerende fordi den starter med én tur. Én tur som endret mye. Som endret nesten alt, faktisk. Og plutselig er ikke dørstokkmila så enorm lengre. Plutselig vil vi ut og gå fordi det gir oss energi og påfyll til å takle at babyen skriker og at husarbeidet venter. Unnskyldningene for å la være å bevege oss har nå blitt grunnene til at vi vil bevege oss. Det starter med én tur. Det skal ikke mer til. Hvor går turen din?


Om du vil lese mer om Amalie og hennes turer, besøk bloggen hennes: http://puslebiter.blogg.no/. God tur!

Velkommen til studiestart!

Nå er det blitt 18.august, og studiene starter opp igjen etter tidenes sommer. Vi vil ønske velkommen til våre nye studenter, og velkommen tilbake til de gamle. Dere som skal begynne på fysisk aktivitet og helse skal i løpet av de to kommende studieårene lære hvordan dere skal planlegge, tilrettelegge, gjennomføre og evaluere fysisk aktivitetstiltak for ulike grupper av befolkningen. Dere skal få møte den virkelige verden og få høre brukernes stemme gjennom undervisning og praksis, og dere skal få diskutere fag sammen med interne og eksterne forelesere og veiledere.Vi er klar - er du?

foto: Høgskolen i Telemark

foto: Peter Jørgensen og Høgskolen i Telemark

Hvordan få studenter til å fullføre studiene?

Data fra Statistisk sentralbyrå viser at en lavere andel studenter fullfører utdanningen sin i løpet av 10 år. Av studentene som startet på studier i 2002, var det kun 58% som hadde fullført studiene i løpet av 10 år. Fordelt på de ulike studiene så viser det at 47% har klart å fullføre bachelor i helse-, sosial- og/eller idrettsfag på normert tid (det vil si på tre år eller mindre).

Dine Penger har snakket med påtroppende leder i Norsk Studentorganisasjon, som peker på behov for deltidsjobbing, samt manglende oppfølging og veiledning fra fagansatte, som noen årsaker til at ikke flere klarer å komme i havn med sine studier.

Ved idretts- og friluftslivsstudiene ved Høgskolen i Telemark (HiT) er vi spesielt opptatt av å ha en tett oppfølging og veiledning av studentene gjennom studieforløpet. For å få til dette, legger vi blant annet opp til egne fellesveiledninger som del av undervisningen. Dette er også noe vi får gode tilbakemeldinger på fra studentene.

I Studiebarometeret som ble publisert i februar 2014, fikk bachelorstudiet i idrettsvitenskap ved HiT over gjennomsnittlig score på tilfredshet med studiet. I tilbakemeldinger til oss sier studentene at tett oppfølging, åpne dører til fagansatte og relevante praksisplasser er noe av det som gjør studiene våre bra. Dette gjenspeiles i en bra gjennomføringsevne blant studentene. Den er ikke 100%, og det er nok et urealistisk mål. Studenter slutter av ulike årsaker. Noen fant ut at dette ikke var noe for dem, andre opplever sykdom eller annet som forsinker dem kraftig i studieforløpet. Dette må vi akseptere. Det vi ikke må slå oss til ro med, er studenter som faller fra på grunn av dårlig oppfølging. Selv om studenttilværelsen stiller større krav til egenstudier og disiplin enn videregående skole, så er en viss grad av veiledning og oppfølging nødvendig. Deler av veiledningen kan også ha som mål å gjøre studentene mer selvstendige og ansvarsbevisste. Tilbakemeldinger understreker også viktigheten av at studentene gjennom praksis får prøve seg i den virkelige verden. Dette gjør at de på en helt annen måte klarer å koble teori opp mot praksis, og at de utvikler en forståelse for hva som venter dem når de er ferdig utdannet.

Vi ønsker velkommen til nye og gamle studenter i august, og vi satser på et studieår med høy grad av gjennomføring!

Strong is the new skinny: same shit, new wrapping?

Det har vært et fokus på at flere jenter trener styrketrening nå enn før, og at det er mer status å se sterk ut enn å se tynn ut. Dette bejubles fra mange hold, men er dette egentlig et bedre og sunnere fokus?

Jeg ble intervjuet i en sak NRK laget om dette temaet. Jeg mener at det store folkehelseproblemet er at vi beveger oss for lite, og at vi ikke skal sykeliggjøre atferd som ikke er et problem. For de fleste av oss er det fortsatt en utfordring å bytte ut fjernkontroll og pc med joggesko og sykkel. Joggebuksa blir en daffebukse i stedet for en treningsbukse. Styrketrening, eller aktiviteter som krever muskelstyrke, er det kjempebra at har fått en oppsving. Variert aktivitet er bra for oss alle!

Men: sakens kjerne er at treningen fortsatt er ekstremt utseendefokusert. I stedet for å drive utholdenhetstrening for å få en tynn kropp, er fokus nå på utholdenhet kombinert med styrketrening for å få en muskuløs og definert kropp. Denne typen kosmetisk trening er ikke bedre enn det gamle fokuset. Derfor mener jeg at "strong is the new skinny" er akkurat det samme ekstreme og uoppnåelige kroppsfokuset, bare i ny innpakning. Vi som jobber som idrettspedagoger, PT'er osv må være dette bevisst. Vi har muligheter til å påvirke og formidle sunne idealer og positiv atferd, men vi kan også bli formidlere av det usunne, ekstreme og utopiske.

En økende andel jenter, gutter, kvinner og menn sliter med overdreven trening, gjerne som del av en spiseforstyrrelse. Selv om dette ikke er et folkehelseproblem slik inaktivitet er, så blir det veldig alvorlig og altoverskyggende for de som rammes. Mange av disse kommer seg ikke ut av dette på egenhånd, men trenger hjelp til normalisering/optimalisering av trenings- og spiseatferd. Da er det ekstra viktig å formidle den sunne, balanserte og positive atferden. Den treningsatferden som gir kilde til liv, i stedet for å ta livsgnisten fra deg.

Jeg vil derfor slå et slag for den positive aktiviteten og treningsgleden. Ja takk til mer aktivitet blant folk flest. Ja takk til mer styrketrening blant kvinner flest. Ja takk til flere positive og sunne fremfor ekstreme og uoppnåelige idealer. Og ikke minst: ja takk til identifisering og hjelp til de som ikke lenger klarer å balansere trening og kosthold med resten av livets gjøremål.

Med ønsker om en sprek og balansert sommer - og husk: det er bedre å være i form enn velformet!

"Fotballen ble min fluktvei"

Hvorfor er det slik at idretten betyr alt, bokstavelig talt ALT, for noen? Hvorfor er det slik at noen bare ikke klarer la være å løpe, sparke/kaste ball, svømme, danse, sykle, turne osv? Og hvordan oppleves det når idretten ikke kan ta så stor plass i livet lengre?

I Aftenposten kan du lese et nært og personlig intervju med tidligere fotballspiller og nåværende ekspertkommentator for NRK Lise Klaveness. Hun forteller om hvordan fotballen ble en flukt, og en kjær og trofast følgesvenn gjennom ungdomsårene og opp i voksen alder. Dette handler både om identitet, bevegelsesglede og mestring, men ikke minst beskriver hun fotball som en ventil og en flukt fra nedstemthet, ensomhet og selvforakt.

Idrett har mange fasetter, og motivasjon for idrett og fysisk aktivitet er komplekst. Noen har en dedikasjon og lidenskap som bikker over i det ekstreme. Andre kjenner på en avsky på grunn av nærmest traumatiske opplevelser i idrett og/eller kroppsøving i skolen. Dette må både trenere i toppidretten og idrettspedagoger i helsevesenet forstå og anerkjenne. På den måten kan vi enten bygge oppunder de positive aspektene, eller hjelpe til med håndtering av de negative aspektene rundt idrettsutøvelse.

Som idrettspedagoger blir vi ofte møtt med at det å trene andre ikke er noe man trenger utdannelse for. "Hvor vanskelig kan det være å få folk til å begynne å trene?" Nei, det er kanskje ikke så vanskelig å få folk til å bli med på en treningsøkt. Utfordringen er å få dem til å komme tilbake. For å oppnå varig deltakelse må vi kjenne til den kompleksiteten som ligger i idrettsutøvelse. Vi må forstå hvorfor fotballspilleren fikk kjærlighetssorg da hun la ballen på hylla. Vi må også forstå hvorfor selvmordsfaren kan øke hos han som ikke lenger kan løpe for å flykte fra tankene sine, og hvorfor livskvaliteten går ned hos hun som alltid har danset men ikke kan gjøre det lenger.

En lidenskapelig fotballspiller har takket for seg på banen, og hun snakker åpent om hva det har betydd for henne. For oss idrettspedagoger er det mye lærdom i denne stemmen.

FAH 2014: nye idrettspedagoger klare til dyst!

Vi skriver 20.juni, og studieåret er ved veis ende. En god gjeng studenter på bachelor i idrettsvitenskap, fordypning FAH, er nå ferdige. Vi ønsker dere lykke til videre og takker for gode og konstruktive diskusjoner gjennom disse årene. Som forelesere og fagpersoner så lærer vi mye av praksisene og samtalene/veiledningene med dere studenter, og dette videreutvikler både studiene og forskningsprosjekter våre.

Takk for fine år, lykke til videre og så håper vi at vi ser flere av dere igjen på master i idrett, kroppsøving og friluftsliv til høsten. God sommer!

Solfrid og Laila

Helseblogger - er de så sunne?

En rekke helseblogger skrives av personer med stor interesse og engasjement for helse, spesielt kosthold og trening, men som ikke nødvendigvis har formell utdanning på feltet. Flere av bloggerne opptrer som eksperter på feltet, men er de det? Og hva med rådene de gir - er de så sunne?

En nylig publisert studie fra USA (Boepple & Thompson, 2014) fant at flere av de prisbelønte og mest fulgte helsebloggerne selv har eller har hatt spiseforstyrrelser, og over halvparten av dem var på diett. I tillegg hadde over halvparten av bloggerne skrevet innlegg med negativt og skyldpåvirkende innhold om mat.

Forskerne mener at det derfor kan være usunt og destruktivt for personer med problematisk forhold til mat, kropp og trening å lese disse bloggene. De mener også at det er nødvendig å evaluere denne typen blogger/nettsted for å unngå uheldig påvirkning på sårbare personer.  

Hva mener du? Er det for stort kropps- og utseendefokus blant norske helsebloggere? Og kan norske helseblogger ha negativ innvirkning på personer som sliter litt med mat, kropp og trening?

Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet!

Opplevelsesdagen på Modum Bad 2014

Som del av praksis er studentene på 3.året fysisk aktivitet og helse med på Opplevelsesdagen på Modum Bad. Opplevelsesdagen er en dag hvor aktivitet, bevegelse og fellesskap er viktige stikkord. Brukere ved ulike institusjoner innen psykisk helsevern og frisklivssentraler blir invitert, og i år var det nesten 400 deltakere.

Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad

Våre studenter bidro med oppvarming, og de sto på poster. Å bidra til at deltakerne opplever bevegelsesglede, får gode opplevelser og mestringserfaring er en viktig del av jobben til en idrettspedagog. Derfor gir et slikt arrangement verdifull læring for fremtidige idrettspedagoger/instruktører.

Studentene Stian og Sondre sto for oppvarming. Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad.

Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad.

Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad.

Studentene Johan, Guro og Caroline på post. Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad.

Vi takker studentene for god innsats, og vi takker Modum Bad v/ helsesportspedagogene Bjørnar, Marita og Veslemøy for at vi får bli med på en slik dag!

Helsesportspedagogene Bjørnar, Marita og Veslemøy intervjues av driftsleder Finn Ellingsrud. Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad.

Studenter på fysisk aktivitet og helse (FAH), Høgskolen i Telemark. Foto: Unni Tobiassen Lie, Modum Bad.

Hvor studere idrettsvitenskap?

I Aftenposten i dag kan du lese om kunnskapsministeren som ønsker å avvikle det som i artikkelen omtales som "studier på eksotisk badedestinasjon". Blant studier som tilbys på slike eksotiske studiesteder nevnes blant annet fysisk aktivitet og helse. Ved Høgskolen i Telemark, studiested Bø kan du også studere fysisk aktivitet og helse. Vi har Bø Sommarland, og nabobygda Gvarv er ofte på lista over varmeste målte temperatur, men dette kvalifiserer neppe til omtale som "eksotisk badedestinasjon".

Det vi kan skilte med er en unik kombinasjon av teori og praksis i studiene våre. Det gjelder alle bachelorstudiene i idrettsvitenskap, enten du velger fordypning fysisk aktivitet og helse, trenerstudiet eller sport management / idrettsadministrasjon. Vi vektlegger at studentene skal klare å omsette teoretisk kunnskap i praksis, og det kreves derfor mye praksis gjennom hele studieforløpet.

På fordypning fysisk aktivitet og helse har vi et unikt samarbeid med Frisklivssentralen i Bø og Sauherad. Studenter fra oss har praksis med både gruppetrening og personlig trening for brukere av denne kommunale tjenesten, og dette er et vinn-vinn samarbeid som vi vil omtale nærmere i et senere blogginnlegg. Under praksisen har vi fellesveiledninger med studentene, og her tar vi opp ulike temaer de støter på i praksis. Dette gjør at studentene står bedre rustet til å takle disse utfordringene når de kommer ut i jobb.

Noen av studentene fra 3.år fordypning fysisk aktivitet og helse sammen med frisklivskoordinator Svein Ivar Forberg og høgskolelektor Laila Hjort Nielsen. Foto: Peter Bjerg Jørgensen.

I år er det 30 år siden Vinje Kommune startet med friskvern, Skien Kommune startet tre år senere (dvs i 1987). Telemark er derfor et av fylkene i landet med lengst erfaring med denne typen tilbud, og denne erfaringen nyter studentene våre godt av. Lurer du på hva friskvern og friskliv er? Dette vil vi lage egne blogginnlegg om senere.

Om du ønsker å studere idrettsvitenskap i et miljø hvor du kommer tett på den virkelige verden - den verden du skal jobbe i når du er ferdig med studiene - da bør du komme til oss!

Hva skal til for å få nordmenn opp av sofaen?

Bidragsyterne i tankesmia "Et friskt pust" har kommet med 10 konkrete forslag til hvordan nordmenn kan bli mer fysisk aktive. Blant forslagene er Statens aktivitetslotteri, gå-rabatt på butikken og aktivitetsfradrag på skatten. Mange spennende og kreative forslag. Men: er dette gjennomførbart? Vil dette virkelig få flere av oss opp av sofaen, eller vil forslagene premiere de som allerede er fysisk aktive? Hva tenker du?

Les om forslagene fra tankesmia her: NRK ytring og legg gjerne igjen kommentar i kommentarfeltet om hva du mener.

"Jeg er bekymret - hva gjør jeg?" Spiseforstyrrelser på treningssenteret

Trener du på treningssenter? Har du noen gang tenkt at "han/hun som løper på mølla nå er her veldig ofte, og han er her når jeg kommer og når jeg drar"? Eller har du opplevd at noen har svimt av under trening? I så fall er du ikke alene.

De fleste av oss er for lite fysisk aktive, og vi er heller ikke på treningssenteret oftere enn det som er bra for oss. Men for noen så bikker det over, og det blir trening for ofte, for lenge og for hardt. Dette kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte, og det er derfor viktig at disse får hjelp til å optimalisere treningen sin. Her kan ansatte ved treningssentrene utgjøre en viktig rolle hvis de fanger opp tidlige faresignaler og hvis de tar affære. 

En helt fersk publisert studie blant gruppetreningsinstruktører i Sats, Elixia og Spenst viste at 90% mente de kunne se symptomer og signaler på spiseforstyrrelser blant medlemmer/kolleger, mens under halvparten følte seg trygge på hvordan de skulle håndtere slike bekymringer. Data ble samlet inn i 2009, og siden da har Virke Trening og ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser utarbeidet retningslinjer for håndtering av spiseforstyrrelser på treningssentrene. 

Trener du på et treningssenter og er bekymret for et annet medlem? 

Meld fra til daglig leder / leder med ansvar for håndtering av slike bekymringer. Du kan for eksempel spørre treningsveilederne eller en av PT'ene om hvem som har dette ansvaret ved ditt treningssenter.

Jobber du på treningssenter og er bekymret for et medlem eller en kollega? 

Meld fra til den som har ansvar for håndtering av slike bekymringer. 

Har du ansvaret for å håndtere bekymringer om spiseforstyrrelser ved ditt treningssenter? 

Gå i dialog og ta en samtale med personen bekymringen gjelder. Bruk gjerne retningslinjene som ROS og Virke Trening har utarbeidet. Den kan bestilles her: ROS og Virke trening retningslinjer for håndtering av spiseforstyrrelser ved treningssenteret (Bratland-Sanda, 2012) 

Du finner link til den omtalte studien her:

Bratland-Sanda & Sundgot-Borgen, 2014

Holmenkollstafetten 2014

Sikre vårtegn er russen, lyden av gressklippere, lukten av kulegriller, og selvfølgelig Holmenkollstafetten. Sistnevnte er en løpsstafett i Oslo med målgang på Bislett stadion. Studenter som har emnet bredde- og mosjonsidrett på idrett grunnfag fra HiT dro innover sammen med foreleser Laila Hjort Nielsen.

Første gang denne stafetten ble arrangert var i 1923, men visste du at kvinner kun har fått delta i Holmenkollstafetten siden 1975?

Gerd von der Lippe, professor emeritus ved HiT og tidligere landslagsutøver i friidrett, var en av to kvinner som kledde seg ut som menn for å få løpe Holmenkollstafetten i 1972. Gerd sin kamp for kvinner i idretten er noe studentene på idrett grunnfag ved HiT får kjennskap til gjennom emnet Idrettssosiologi I. Gerd vil fortelle mer om denne kampen i et senere blogginnlegg.

Tilbake til studentene våre i 2014: de løp i pulje 2, A2 med startnummer 5217, og de ble nr 257 av 824 lag i sin klasse. En liten heiagjeng av også med fra Bø, vi takker løperne og heiagjengen for god innsats og god humør. Dette er idrettsglede i praksis!

 

10.mai, verdens aktivitetsdag og barn i bevegelse!

I 2003 utpekte Verdens Helseorganisasjon (WHO) 10.mai til verdens aktivitetsdag, "move for health day". I Bø har studenter på fysisk aktivitet og helse og trenerstudiet i fotball brukt dagen på aktiviteter for barn. Denne happeningen var også sommeravslutning for barneidretten i Skarphedin IL.

Undertegnede er både foreleser for studentene og mor til to av barna som deltok, og dette ble en knallsuksess! Litt hjulpet av strålende sol og (nesten) skyfri himmel, men studentene leverte varene. Fotball, sandvolleyball, sekkeløp, potetløp, hinderløype og steinbæring - her var det to timer spekket med aktiviteter for en hver smak. Barneidretten stilte med pølser, brus og is, og så kunne barna bade gratis i Gullbringbadet. Et kjempefint arrangement som vi håper blir en årlig happening. Glade barn i full aktivitet - kan det bli bedre?

Takk til studentene for strålende innsats!

To av studentene fra fysisk aktivitet og helse

To av studentene fra trenerstudiet i fotball

Dine 30 fra Helsedirektoratet

De norske anbefalingene for fysisk aktivitet tilsier at barn bør være fysisk aktive minst 60 minutter per dag, og voksne 30 minutter per dag. Store landsomfattende studier viser at altfor få nordmenn er så aktive som anbefalingene tilsier.

Helsedirektoratet har lansert kampanjen Dine 30, målet er å inspirere til å flette inn mer fysisk aktivitet i hverdagen. Les mer om kampanjen her: http://helsedirektoratet.no/folkehelse/fysisk-aktivitet/dine30/Sider/default.aspx

Dine30 finnes på Facebook, og hashtag #dine30 og #mine30 kan brukes på blant annet Facebook, Instagram og Twitter.

Hva er dine 30?

Veterandag - krig, fred og fysisk aktivitet

8.mai er frigjøringsdagen etter 2.verdenskrig, og det er verdens veterandag. Hvorfor er dette aktuelt for en blogg om fysisk aktivitet og helse?

Soldater som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner har en risiko for utvikling av posttraumatisk stressyndrom (PTSD). PTSD er en alvorlig psykisk lidelse, og må ikke forveksles med stressreaksjoner som går over av seg selv.

Personer med PTSD har generelt en mer uhensiktsmessig helseatferd med dårligere kosthold, mindre fysisk aktivitet og større alkoholforbruk sammenlignet med personer uten PTSD (Godfrey et al., 2013). Livsstilsrelaterte lidelser som fedme, type 2 diabetes og hjerte- og karsykdommer er også vanlig blant krigsveteraner med PTSD (Levine et al., 2014).

Fysisk aktivitet, blant annet utholdenhetstrening og yoga, har vist effekt i behandling av PTSD. Her er linker til aktuelle studier som har undersøkt dette:
Newman and Motta, 2007
Kim et al., 2013
Otter and Currie, 2004

I tillegg pågår det en spennende studie i Australia om effekten av styrketrening i behandling av PTSD hos krigsveteraner. Designet på studien er publisert her: Rosenbaum et al., 2011.

Nyttige linker:
http://www.kameratstotte.no
Modum Bad tilbud til veteraner

Gratulerer med dagen alle veteraner!