I Aftenposten kan du lese et nært og personlig intervju med tidligere fotballspiller og nåværende ekspertkommentator for NRK Lise Klaveness. Hun forteller om hvordan fotballen ble en flukt, og en kjær og trofast følgesvenn gjennom ungdomsårene og opp i voksen alder. Dette handler både om identitet, bevegelsesglede og mestring, men ikke minst beskriver hun fotball som en ventil og en flukt fra nedstemthet, ensomhet og selvforakt.
Idrett har mange fasetter, og motivasjon for idrett og fysisk aktivitet er komplekst. Noen har en dedikasjon og lidenskap som bikker over i det ekstreme. Andre kjenner på en avsky på grunn av nærmest traumatiske opplevelser i idrett og/eller kroppsøving i skolen. Dette må både trenere i toppidretten og idrettspedagoger i helsevesenet forstå og anerkjenne. På den måten kan vi enten bygge oppunder de positive aspektene, eller hjelpe til med håndtering av de negative aspektene rundt idrettsutøvelse.
Som idrettspedagoger blir vi ofte møtt med at det å trene andre ikke er noe man trenger utdannelse for. "Hvor vanskelig kan det være å få folk til å begynne å trene?" Nei, det er kanskje ikke så vanskelig å få folk til å bli med på en treningsøkt. Utfordringen er å få dem til å komme tilbake. For å oppnå varig deltakelse må vi kjenne til den kompleksiteten som ligger i idrettsutøvelse. Vi må forstå hvorfor fotballspilleren fikk kjærlighetssorg da hun la ballen på hylla. Vi må også forstå hvorfor selvmordsfaren kan øke hos han som ikke lenger kan løpe for å flykte fra tankene sine, og hvorfor livskvaliteten går ned hos hun som alltid har danset men ikke kan gjøre det lenger.
En lidenskapelig fotballspiller har takket for seg på banen, og hun snakker åpent om hva det har betydd for henne. For oss idrettspedagoger er det mye lærdom i denne stemmen.
