Sykt perfekt - ungdom, trening og helse

Gårsdagen ble benyttet på Lillehammer. Anledningen var et toppmøte om ungdomshelse i regi av Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg ble invitert til å si noe om spennvidden mellom fysisk inaktivitet, toppidrett, helse og uhelse. Flere spurte i etterkant om jeg kunne legge ut foredraget mitt, det kommer her:

Piller mot lettere psykiske lidelser blir fort en quick fix, men forbigående løsning. Hva med fysisk aktivitet på resept for ungdom som sliter? Foto: colourbox.com

SYKT PERFEKT - UNGDOM, TRENING OG HELSE

I invitasjonen til dette toppmøtet står det at Helse- og Omsorgsdepartementet arbeider med egen strategi for ungdomshelse, og at det ønskes råd og innspill til regjeringens politikk på dette feltet. Jeg vil bruke anledningen til å komme med to konkrete innspill:    

1) Vi må slutte å lempe ansvaret for aktivitet og ungdomshelse over på frivillige organisasjoner. Vi er avhengig av de frivillige, vi bør stimulere til samarbeid, men la de frivillige bidra på sine premisser. Offentlig og privat sektor må derfor ta en større del av det forebyggende og helsefremmende arbeidet selv. Vi må bruke arenaer hvor vi møter alle, som skole og helsestasjoner. Da kan det kreves en helt annen kvalitet i arbeidet, og det er større potensiale for gevinst.

2) Vi må høyne kvaliteten og stille større krav til fagkompetanse for de som skal jobbe med fysisk aktivitet hos ungdom, uavhengig av om det er for å bedre livskvalitet og fremme helse hos ungdom med helseutfordringer, eller om det er i trenerjobben med morgendagens toppidrettsutøvere. Det er særlig de useriøse aktørene i treningssenterbransjen vi vil til livs.

Jeg vil i det følgende foredraget utdype hvorfor disse to punktene er viktige, samt si noe om fysisk aktivitet + helse virkelig er sant. Men først må vi snakke litt om generasjon perfekt. Sykt perfekt, faktisk.

«Jeg har over 3000 venner på Facebook men jeg hadde ikke turt å ta en kaffe med noen av dem», uttalte en av jentene i TV2-programmet «Sykt perfekt». Vi har en generasjon ungdom som nekter å dusje etter kroppsøving, og skal de dusje så dusjer de med klær på. Jenter på en ungdomsskole i Trondheim ber om at svømmetimene kjønnsdeles, fordi de opplever et stort kroppspress ved å ha svømming sammen med gutta. Samtidig som ungdommer dusjer påkledd, legger de ut lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og venter på likes.  

En studie viste for et par år siden at 30% av elevene inorsk skole misliker eller hater kroppsøvingstimene. En av utfordringene er for få kvalifiserte kroppsøvingslærere i norsk skole. Kroppsøving er et fag hvor bevegelseserfaringer, kroppslig dannelse og mestring står sentralt, og det skal gi barn og unge lyst til å bli fysisk aktive i et livsløpsperspektiv. Kroppsøvingstimene blir fort en show-off arena for de som er gode i fotball. Med det presset ungdom i dag legger på seg selv, kan kroppsøvingstimene være en fin motvekt til dette presset, og en arena for å bygge mestring, trivsel, sosiale relasjoner og varig bevegelsesglede. Det vil være smart både i et folkehelseperspektiv, og i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Erfaringer tilsier at ofte starter frafall fra skolen med mer og mer fravær fra kroppsøvingstimene, så dropper elevene gradvis ut fra de andre fagene også. Frafallfra skolen er en betydelig risikofaktor for utenforskap også i arbeidslivet. Det er et samfunnsproblem vi må ta på alvor, og her kan både skole og helsevesen jobbe forebyggende. Jeg vil komme tilbake til et konkret eksempel på dette mot slutten av foredraget.

Frafallet fra idretten er stort, særlig i ungdomsårene. Samtidig som mange heller melder seg inn på treningssentre og begynner med det vi kaller kosmetisk trening. Ikke trening for å bli sterk, prestere i en idrett, bedre helse eller fordi det er gøy, men trening for å modellere kropp og øke markedsverdi. Selvverdet måles i større biceps, six-pack på magen, «tigh gap» og sprettrumpe. Vi som jobber med ungdom, fysisk aktivitet og kosthold ser en skummel og glidende overgang fra dette ekstreme fokuset på kropp, mat og kosmetisk trening og til økt risiko for utvikling av spiseforstyrrelser. Dette er også en av grunnene til at vi roper varsko når det gjelder alle selverklærte eksperter både på trening, kosthold og helse, og etterlyser formelle kompetansekrav til instruktører og personlige trenere som EGENTLIG skal bidra til å fremme livskvalitet hos ungdom.

Selv om mange i «generasjon perfekt» kan ha et problematisk og anstrengt forhold til fysisk aktivitet, så har mange gode erfaringer og mye glede av både fysisk aktivitet, kroppsøving og idrett. Og, vi har god kunnskap om de ulike helsegevinstene fysisk aktivitet har. Allerede i antikken uttalte den greske filosofen Aristoteles at både for mye og for lite fysisk aktivitet ødelegger styrken. I dag vet vi at dårlig fysisk form er en større risikofaktor for tidlig død enn overvekt, høyt blodtrykk og diabetes type 2 – til sammen. Fysisk inaktivitet stjeler mer enn 8 år av kvalitetsjustert forventet levealder – alene. Fysisk aktivitet bedrer kognitive funksjoner, effekten av fysisk aktivitet på hjernen har vi bare begynt å ane konturene av. Hvis alle inaktiveer litt fysisk aktive, har helseøkonomer regnet ut at det vil kunne gi enpotensiell velferdsgevinst på 239 milliarder kroner. Men er nødvendigvis all fysisk aktivitet helsefremmende?

I Norge har vi vært i front på fysisk aktivitet i psykiatri. Vi kan ikke forvente at det skal skje bevegelse i tankene hos deprimerte pasienter som bare sitter stille! Det kan være et friminutt i en mørk hverdag, og gjennom fysisk aktivitet kan vi kjenne på mestring og positive opplevelser som fremmer tilfriskning. På den annen side så kan fysisk aktivitet brukes som en destruktiv følelsesregulator, på samme måte som rusmidler. Det kan døyve smerte, bli en flukt. «Jeg kan ikke gå fra angsten, jeg må løpe fra den», sa en jente med spiseforstyrrelser som hadde sett far skyte og drepe mor. Hun flyktet gjennom løpingen. Løpingen nummet, og når løpingen opphørte veltet følelsene over henne som en tsunami. Tsunamien, ja. Rundt omkring i verden er det overlevende som fortsatt løper fra minnene om monsterbølgen i Thailand. Er fysisk aktivitet + helse = sant da?

For hva er egentlig helse? Og hva er egentlig fysisk aktivitet?

Helse er et stort, komplekst og kanskje litt diffust begrep som favner fysiologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner. «Helse er en ressurs som handler om å takle hverdagens krav, på tross av tilstedeværelse av fysiske, psykiske og/eller sosiale helseutfordringer», mente lege og professor Peter F. Hjort. Professor Per Fugelli snakker om «nokpunktet». Nokpunktet slår et slag for det ufullkomne mennesket, det rause samfunnet og måtehold. Måtehold i forventninger og krav, ikke bare for et sunt kosthold og begrense stillesitting. WHO sin 70 år gamle definisjon om helse som en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte er uoppnåelig, mener kritikerne. En sykt perfekt definisjon, kanskje?

Fysisk aktivitet er også et stort og komplekst begrep som omfatter fysiologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner, akkurat som helse-begrepet. Det omfatter all kroppslig bevegelse på jobb/skole, transport, hjem og fritid. Som det sto i invitasjonen til dette møtet så trener ungdom i dag generelt sett like mye som for 30 år siden. Det er hverdagsaktiviteten som har gått ned. Det å gå til og fra skolen kan altså være like viktig for helse, kognisjon og læring som å være på håndballtrening fire ganger i uka.

For å forstå fysisk aktivitetsatferd og potensielle gevinster, må vi også ha kunnskap om motivasjon, barrierer og erfaringer. Det spiller ingen rolle hvor gode aktivitetstiltak vi har, hvis ingen møter opp. Det spiller ingen rolle hvor mye motivasjonsforedraget til kjendiscoachen, eller bilder med hashtag #fitspiration inspirerer deg nå, så lenge det er glemt i morgen. Studier har forresten vist at inspirasjonseffekten av slike foredrag og bilder er sterkt overdrevet. Det inspirerer de som allerede er frelst. De som trenger inspirasjonen, resignerer enda dypere ned i sofaen og sitt negative kroppsbilde. Det skal være perfekt. Og hvis det ikke blir perfekt, da kan jeg like gjerne la være.

Det store treningsparadokset. Stadig flere sitter seg syke, samtidig som stadig flere trener seg syke. Media har de siste ukene hatt oppslag om at barnefedme er definert av WHO som en av vår tids storeutfordringer, og at fysisk aktivitet og kosthold er viktige faktorer for å få bukt med dette. Paradoksalt nok var tema i et annet oppslag at stadig flerebarn trener så mye at det går på helsen løs, og at helsepersonell oftere møter yngre utøvere som har pådratt seg alvorlige skader som følge av overtrening og underrestitusjon. Kanskje de selverklærte og medieerklærte ekspertene bidrar til dette paradokset i større grad enn vi liker å tro. De som har løsningen for hvordan få flat mage og god kondis på 10 uker. 5 uker. Kortest mulig tid. Som ber oss om å stadig pushe våre grenser. Raskere, høyere, sterkere, det blir aldri godt nok. Treningsmisjonærer som skal frelse verden med fysisk aktivitet. Fordi fysisk aktivitet + helse = sant. 

Treningsmisjonærene som trigger de som allerede trener mye til å trene enda mer og innta ekstreme dietter, og som dermed står i fare for å utvikle både skader og spiseforstyrrelser. Treningsparadokset må løses av personer med tilstrekkelig fagkunnskap. Som har en forståelse av sin rolle i et større samfunnsperspektiv. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at noen faktisk burde redusere treningsmengden sin. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. Noen av disse aktørene har også sterke kommersielle interesser, hvor det blir viktigere å få mange klikk og sanke nye PT-kunder enn å formidle faglig forankrede råd.

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, og som jobber som personlige trenere fordi de er bikinifitnessutøvere, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. Den store utfordringen for de kritisk reflekterte fagpersonene er å hjelpe de som trenger det mest til å bevege seg litt. Fordi atferdsendring er et komplekst fenomen, er det viktig at vi har fagpersoner som behersker denne kompleksiteten – og som ikke tyr til quick fix eller lettvinte men forbigående løsninger. Vi må møte ungdommene der de er, og med en balanse mellom empati og krav. Vi må hente fram tidligere mestringserfaring, aktivitets- og idrettsglede. Men, vi må også forstå at mange har dårlige erfaringer med idrett og kroppsøving, og trenger å oppleve bevegelsesglede og mestring for første gang. Derfor gjentar jeg oppfordringen om å satse på personer med fagkompetanse på fysisk aktivitet inn i skolene, og i helsevesenet. Ikke overlat ansvaret for å få all inaktiv ungdom til å bevege seg til de frivillige organisasjonene, det er ikke rettferdig overfor verken ungdommene eller ildsjelene i idretten. Hver dag gjør trenere og ildsjeler landet rundt en fantastisk jobb, la dem få gjøre det de kan best. Husk at Birken og NM på langrenn ikke er eller skal være lavterskel folkehelsearrangementer, men idrettskonkurranser som krever at man har trent systematisk over tid for i det hele tatt å kunne være med. Det er ikke et mål at alle skal delta i idrettskonkurranser, men det er et mål at alle norske ungdommer skal bevege seg i minst én time hver dag.

Vi hører historier om unge utøvere som kollektivt kaster matpakkene sine. Utøvere som får beskjed fra treneren om at vektreduksjon på noen kilo vil bety mye for prestasjon. Usikre utøvere som på veien fra barn til voksen er i en sårbar fase av livet, og som derfor er ekstra tilbøyelige til å lytte til velmente råd fra treneren og fra de selverklærte ekspertene. Sunn jenteidrett har et overordnet budskap til unge utøvere: få i deg nok energi! Det samme budskapet er prioritet nummer én i retningslinjene for ernæring hos idrettsutøvere. Dette budskapet står fortvilte foreldre og applauderer, mens ungdommene selv er skeptisk lyttende. Vi er derfor avhengig av trenere som i tillegg til gløden for idretten har tilstrekkelig fagkompetanse og kan hjelpe utøverne i å ta helse- og prestasjonsmessig kloke valg.

Vi hører historier om inkluderende idrettslag, om dyktige, kompetente og inkluderende trenere som utgjør en forskjell i barn og ungdoms liv. De trenger vi, og de må vi ta godt vare på! Vi har forbilledlige utøvere som har funnet nokpunktet. Som ønsker å bli best, men som forstår at for å bli best i noe må man bortprioritere noe annet. Deres erfaringer er nyttig lærdom for andre. Vi må nå ta tak for at den oppvoksende generasjon ikke skal hige etter å innfri på alle arenaer. At det ikke er verken forventet eller mulig å prestere like godt overalt. At i det virkelige liv er det umulig å være perfekt. Hvordan kan vi hjelpe ungdommer generelt til å finne nokpunktet? I dag viser studier på generasjon perfekt at cirka en tredjedel rapporterer at de erkronisk stresset. Tall fra Reseptregisteret viser at bruken av antidepressivablant jenter i alderen 15-19 år økte med 53% fra 2005 til 2012. En dramatisk økning, særlig med tanke på vår kunnskap om effektene av fysisk aktivitet på mental helse. Kunne noen av disse jentene fått tilpasset fysisk aktivitet på resept i stedet for tabletter? Blir tablettene en quick fix, en lettvint men ikke bærekraftig løsning?

Til høsten igangsettes et omfattende prosjekt finansiert av Extrastiftelsen og Norske Kvinners Sanitetsforening hvor flere høgskoler og universitet går sammen i kampen mot kroppshysteriet via en intervensjonsstudie på videregående skole. Vi forsker også på kroppspress knyttet til trening og sosiale medier, og hvordan dette som skulle være motiverende og inspirerende, faktisk kan bygge en større barriere for vanlige ungdommers deltakelse i fysisk aktivitet. Fordi sykt perfekt + sykt lykkelig + helse ikke er lik sant. Det er bare sykt.

«Hva har Aktiv UNG betydd for deg?» Dette spørsmålet fikk deltakere i prosjektet Aktiv UNG i regi av frisklivssentralen i Modum Kommune. Aktiv UNG er et lavterskel aktivitetstilbud til ungdom som ikke deltar i annen organisert trening, og som trenger å komme i gang med fysisk aktivitet. Mange av deltakerne faller også utenfor sosialt. Tilbudet er et samarbeid mellom ungdomsskolene i Modum Kommune, og den kommunale frisklivssentralen. Et glimrende eksempel på samarbeidet mellom skole og helsetjenesten som jeg snakket om tidligere. Spørsmålet om hva Aktiv UNG har betydd, ble besvart via gule lapper. Anonymt. På en lapp sto det: «Jeg har fått venner». Det er sterke ord fra en ungdom med livet foran seg, men ingen å dele opplevelser med. Gjennom tilpasset fysisk aktivitet, trening og idrett kan vi tilby ungdom mer enn god fysisk form. De kan oppleve mestring og få venner. De kan få et liv. De kan finne nokpunktet, og oppdage at sykt perfekt bare er sykt. Da er virkelig fysisk aktivitet + helse = sant.

Takk for oppmerksomheten.

Birken og treningsmisjonærer - til inspirasjon eller irritasjon?

Årets Birkebeinerrenn er gjennomført, i år med et par celebre og profilerte debutanter. Én av debutantene, Therese Johaug, klinte til med overlegen seier og ny løyperekord for kvinnene.

En annen debutant, AP-leder Jonas Gahr Støre, fikk kritikk fra helseminister Bent Høie (H) for at hans deltakelse kan bidra til økt terskel for deltakelse i fysisk aktivitet blant "folk flest". Høie ble sitert i VG på at han fryktet at profileringen av Birken får folk til å tro at deltakelse i denne typen konkurranser er det eneste saliggjørende, og at folk som ikke klarer eller ønsker dette blir skremt tilbake til sofaen. Han bruker også Tjukkasgjengen som et eksempel på et lavterskeltiltak som er viktigere for folkehelsa enn Birken.

Men, er det nødvendigvis riktig å sette disse to tilbudene opp mot hverandre? Er det slik at profilering av Birken skremmer folk tilbake i sofaen? Eller kan Birken (og andre mosjonsrenn/-ritt/-løp) bidra til å få folk opp av sofaen og bli motiverte til å delta i aktivitet? Og er Birken verre til å øke terskelen for deltakelse i fysisk aktivitet enn alle de hundrevis av treningsmisjonærer vi ser på blogger og Instagram hver dag?

Til det første spørsmålet mener jeg definitivt at svaret er nei. Jeg mener det blir feil å sette disse to tilbudene opp mot hverandre, spesielt fordi de henvender seg til ulike grupper i befolkningen. Birken har aldri vært, og skal heller ikke være, et folkehelsetiltak og et lavterskeltilbud. Det er en konkurranse hvor det må legges ned mye trening av god kvalitet, og hvor det er avgjørende for prestasjon at treningsgrunnlaget, ernæringsstatus og utstyret er optimalt. Det hjelper ikke på prestasjonen om du har det beste og nyeste utstyret hvis ikke utøveren oppå skiene er i form. Samtidig er det kjedelig å være i god form, men bomme på smøringen (eventuelt gamble på at man er i god nok form til å stake seg gjennom løypa uten festesmøring, det er i høyeste grad et høyterskelalternativ...). Birken, eller Helterennet/Skarverennet/Oslo Maraton osv, er ikke konkurranser man stiller rett opp i etter 20 år på sofaen. Deltakelse i disse konkurransene krever forberedelser. Men deltakelse i disse konkurransene kan være et hårete mål langt der framme, mål som starer med deltakelse på lavterskeltilbud som frisklivstrening eller tjukkasgjengen. Tjukkasgjengens tilbud om sosiale gåturer er et fantastisk eksempel på grasrotinitiativ som har fått mange i gang. For mange kan dette være nok, mens andre blir bitt av aktivitetsbasillen og ønsker å gjøre større endringer. Det trenger ikke være for helsas skyld, men kanskje fordi de opplever aktivitet som gøy med mange positive virkninger. Og gøyale ting som gjør oss godt, det vil vi gjøre mer av.  

Jeg ønsker å støtte helseministeren på hans utsagn om at utstyrs- og prestasjonsfokus knyttet til fysisk aktivitet kan virke mot sin hensikt. Det samme kan naivt misjonerende "treningseksperter" som lettkledd eksponerer egne veltrente kropper i diverse positurer i troen på at dette inspirerer flere til å komme seg opp av godstolen. Javisst kan det inspirere, men vi skal være så kritiske mot oss selv og vårt eget virke at vi må innrømme at det også kan irritere. For noen kan det irritere så mye at det skaper en motstand eller et opprør av typen: "jeg gidder i hvert fall ikke trene når en 20 år gammel Barbie sier at jeg skal gjøre det!". For andre igjen blir både Birken, Helsedirektoratets anbefalinger og Barbies kropp uoverkommelige og uoppnåelige mål som fører til resignasjon av typen: "det er ikke vits i å gjøre noe, jeg får ikke til det som trengs uansett."

Helsedirektoratet har tatt grep og redusert anbefalingene for voksne fra 30 til 20 minutter med daglig fysisk aktivitet for å oppnå en helsegevinst. Dette skal gjøre det mer overkommelig for folk å imøtekomme anbefalingene. Birken skal etter min mening fortsette å være den konkurransen den er, og ikke et folkehelsetiltak. Tjukkasgjengen bør også fortsette å være det lavterskeltilbudet det er, og ikke falle for fristelsen til å bli mer avansert etter hvert som deltakerne på gåturene blir i bedre form og trenger mer utfordringer. Når det gjelder treningsmisjonærene, så tror jeg de bygger større barrierer for folks deltakelse i fysisk aktivitet enn hva Birken noen gang har gjort. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. 

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de bok-lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. De som ikke forstår at det skal mer til enn fine bilder av gode øvelser for å endre folks aktivitetsatferd og -mønster. De som absolutt kan være til inspirasjon, men også være til irritasjon, provokasjon og resignasjon. I et folkehelseperspektiv er det bedre at de som sitter i sofaen og irriterer seg over Birken og treningsmisjonærene logger seg av internett en times tid og heller tar med seg hunden eller venninna på tur. Da blir man også i så mye bedre humør etterpå!

"Fotballen ble min fluktvei"

Hvorfor er det slik at idretten betyr alt, bokstavelig talt ALT, for noen? Hvorfor er det slik at noen bare ikke klarer la være å løpe, sparke/kaste ball, svømme, danse, sykle, turne osv? Og hvordan oppleves det når idretten ikke kan ta så stor plass i livet lengre?

I Aftenposten kan du lese et nært og personlig intervju med tidligere fotballspiller og nåværende ekspertkommentator for NRK Lise Klaveness. Hun forteller om hvordan fotballen ble en flukt, og en kjær og trofast følgesvenn gjennom ungdomsårene og opp i voksen alder. Dette handler både om identitet, bevegelsesglede og mestring, men ikke minst beskriver hun fotball som en ventil og en flukt fra nedstemthet, ensomhet og selvforakt.

Idrett har mange fasetter, og motivasjon for idrett og fysisk aktivitet er komplekst. Noen har en dedikasjon og lidenskap som bikker over i det ekstreme. Andre kjenner på en avsky på grunn av nærmest traumatiske opplevelser i idrett og/eller kroppsøving i skolen. Dette må både trenere i toppidretten og idrettspedagoger i helsevesenet forstå og anerkjenne. På den måten kan vi enten bygge oppunder de positive aspektene, eller hjelpe til med håndtering av de negative aspektene rundt idrettsutøvelse.

Som idrettspedagoger blir vi ofte møtt med at det å trene andre ikke er noe man trenger utdannelse for. "Hvor vanskelig kan det være å få folk til å begynne å trene?" Nei, det er kanskje ikke så vanskelig å få folk til å bli med på en treningsøkt. Utfordringen er å få dem til å komme tilbake. For å oppnå varig deltakelse må vi kjenne til den kompleksiteten som ligger i idrettsutøvelse. Vi må forstå hvorfor fotballspilleren fikk kjærlighetssorg da hun la ballen på hylla. Vi må også forstå hvorfor selvmordsfaren kan øke hos han som ikke lenger kan løpe for å flykte fra tankene sine, og hvorfor livskvaliteten går ned hos hun som alltid har danset men ikke kan gjøre det lenger.

En lidenskapelig fotballspiller har takket for seg på banen, og hun snakker åpent om hva det har betydd for henne. For oss idrettspedagoger er det mye lærdom i denne stemmen.