Sykt perfekt - ungdom, trening og helse

Gårsdagen ble benyttet på Lillehammer. Anledningen var et toppmøte om ungdomshelse i regi av Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg ble invitert til å si noe om spennvidden mellom fysisk inaktivitet, toppidrett, helse og uhelse. Flere spurte i etterkant om jeg kunne legge ut foredraget mitt, det kommer her:

Piller mot lettere psykiske lidelser blir fort en quick fix, men forbigående løsning. Hva med fysisk aktivitet på resept for ungdom som sliter? Foto: colourbox.com

SYKT PERFEKT - UNGDOM, TRENING OG HELSE

I invitasjonen til dette toppmøtet står det at Helse- og Omsorgsdepartementet arbeider med egen strategi for ungdomshelse, og at det ønskes råd og innspill til regjeringens politikk på dette feltet. Jeg vil bruke anledningen til å komme med to konkrete innspill:    

1) Vi må slutte å lempe ansvaret for aktivitet og ungdomshelse over på frivillige organisasjoner. Vi er avhengig av de frivillige, vi bør stimulere til samarbeid, men la de frivillige bidra på sine premisser. Offentlig og privat sektor må derfor ta en større del av det forebyggende og helsefremmende arbeidet selv. Vi må bruke arenaer hvor vi møter alle, som skole og helsestasjoner. Da kan det kreves en helt annen kvalitet i arbeidet, og det er større potensiale for gevinst.

2) Vi må høyne kvaliteten og stille større krav til fagkompetanse for de som skal jobbe med fysisk aktivitet hos ungdom, uavhengig av om det er for å bedre livskvalitet og fremme helse hos ungdom med helseutfordringer, eller om det er i trenerjobben med morgendagens toppidrettsutøvere. Det er særlig de useriøse aktørene i treningssenterbransjen vi vil til livs.

Jeg vil i det følgende foredraget utdype hvorfor disse to punktene er viktige, samt si noe om fysisk aktivitet + helse virkelig er sant. Men først må vi snakke litt om generasjon perfekt. Sykt perfekt, faktisk.

«Jeg har over 3000 venner på Facebook men jeg hadde ikke turt å ta en kaffe med noen av dem», uttalte en av jentene i TV2-programmet «Sykt perfekt». Vi har en generasjon ungdom som nekter å dusje etter kroppsøving, og skal de dusje så dusjer de med klær på. Jenter på en ungdomsskole i Trondheim ber om at svømmetimene kjønnsdeles, fordi de opplever et stort kroppspress ved å ha svømming sammen med gutta. Samtidig som ungdommer dusjer påkledd, legger de ut lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og venter på likes.  

En studie viste for et par år siden at 30% av elevene inorsk skole misliker eller hater kroppsøvingstimene. En av utfordringene er for få kvalifiserte kroppsøvingslærere i norsk skole. Kroppsøving er et fag hvor bevegelseserfaringer, kroppslig dannelse og mestring står sentralt, og det skal gi barn og unge lyst til å bli fysisk aktive i et livsløpsperspektiv. Kroppsøvingstimene blir fort en show-off arena for de som er gode i fotball. Med det presset ungdom i dag legger på seg selv, kan kroppsøvingstimene være en fin motvekt til dette presset, og en arena for å bygge mestring, trivsel, sosiale relasjoner og varig bevegelsesglede. Det vil være smart både i et folkehelseperspektiv, og i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Erfaringer tilsier at ofte starter frafall fra skolen med mer og mer fravær fra kroppsøvingstimene, så dropper elevene gradvis ut fra de andre fagene også. Frafallfra skolen er en betydelig risikofaktor for utenforskap også i arbeidslivet. Det er et samfunnsproblem vi må ta på alvor, og her kan både skole og helsevesen jobbe forebyggende. Jeg vil komme tilbake til et konkret eksempel på dette mot slutten av foredraget.

Frafallet fra idretten er stort, særlig i ungdomsårene. Samtidig som mange heller melder seg inn på treningssentre og begynner med det vi kaller kosmetisk trening. Ikke trening for å bli sterk, prestere i en idrett, bedre helse eller fordi det er gøy, men trening for å modellere kropp og øke markedsverdi. Selvverdet måles i større biceps, six-pack på magen, «tigh gap» og sprettrumpe. Vi som jobber med ungdom, fysisk aktivitet og kosthold ser en skummel og glidende overgang fra dette ekstreme fokuset på kropp, mat og kosmetisk trening og til økt risiko for utvikling av spiseforstyrrelser. Dette er også en av grunnene til at vi roper varsko når det gjelder alle selverklærte eksperter både på trening, kosthold og helse, og etterlyser formelle kompetansekrav til instruktører og personlige trenere som EGENTLIG skal bidra til å fremme livskvalitet hos ungdom.

Selv om mange i «generasjon perfekt» kan ha et problematisk og anstrengt forhold til fysisk aktivitet, så har mange gode erfaringer og mye glede av både fysisk aktivitet, kroppsøving og idrett. Og, vi har god kunnskap om de ulike helsegevinstene fysisk aktivitet har. Allerede i antikken uttalte den greske filosofen Aristoteles at både for mye og for lite fysisk aktivitet ødelegger styrken. I dag vet vi at dårlig fysisk form er en større risikofaktor for tidlig død enn overvekt, høyt blodtrykk og diabetes type 2 – til sammen. Fysisk inaktivitet stjeler mer enn 8 år av kvalitetsjustert forventet levealder – alene. Fysisk aktivitet bedrer kognitive funksjoner, effekten av fysisk aktivitet på hjernen har vi bare begynt å ane konturene av. Hvis alle inaktiveer litt fysisk aktive, har helseøkonomer regnet ut at det vil kunne gi enpotensiell velferdsgevinst på 239 milliarder kroner. Men er nødvendigvis all fysisk aktivitet helsefremmende?

I Norge har vi vært i front på fysisk aktivitet i psykiatri. Vi kan ikke forvente at det skal skje bevegelse i tankene hos deprimerte pasienter som bare sitter stille! Det kan være et friminutt i en mørk hverdag, og gjennom fysisk aktivitet kan vi kjenne på mestring og positive opplevelser som fremmer tilfriskning. På den annen side så kan fysisk aktivitet brukes som en destruktiv følelsesregulator, på samme måte som rusmidler. Det kan døyve smerte, bli en flukt. «Jeg kan ikke gå fra angsten, jeg må løpe fra den», sa en jente med spiseforstyrrelser som hadde sett far skyte og drepe mor. Hun flyktet gjennom løpingen. Løpingen nummet, og når løpingen opphørte veltet følelsene over henne som en tsunami. Tsunamien, ja. Rundt omkring i verden er det overlevende som fortsatt løper fra minnene om monsterbølgen i Thailand. Er fysisk aktivitet + helse = sant da?

For hva er egentlig helse? Og hva er egentlig fysisk aktivitet?

Helse er et stort, komplekst og kanskje litt diffust begrep som favner fysiologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner. «Helse er en ressurs som handler om å takle hverdagens krav, på tross av tilstedeværelse av fysiske, psykiske og/eller sosiale helseutfordringer», mente lege og professor Peter F. Hjort. Professor Per Fugelli snakker om «nokpunktet». Nokpunktet slår et slag for det ufullkomne mennesket, det rause samfunnet og måtehold. Måtehold i forventninger og krav, ikke bare for et sunt kosthold og begrense stillesitting. WHO sin 70 år gamle definisjon om helse som en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte er uoppnåelig, mener kritikerne. En sykt perfekt definisjon, kanskje?

Fysisk aktivitet er også et stort og komplekst begrep som omfatter fysiologiske, psykologiske og sosiale dimensjoner, akkurat som helse-begrepet. Det omfatter all kroppslig bevegelse på jobb/skole, transport, hjem og fritid. Som det sto i invitasjonen til dette møtet så trener ungdom i dag generelt sett like mye som for 30 år siden. Det er hverdagsaktiviteten som har gått ned. Det å gå til og fra skolen kan altså være like viktig for helse, kognisjon og læring som å være på håndballtrening fire ganger i uka.

For å forstå fysisk aktivitetsatferd og potensielle gevinster, må vi også ha kunnskap om motivasjon, barrierer og erfaringer. Det spiller ingen rolle hvor gode aktivitetstiltak vi har, hvis ingen møter opp. Det spiller ingen rolle hvor mye motivasjonsforedraget til kjendiscoachen, eller bilder med hashtag #fitspiration inspirerer deg nå, så lenge det er glemt i morgen. Studier har forresten vist at inspirasjonseffekten av slike foredrag og bilder er sterkt overdrevet. Det inspirerer de som allerede er frelst. De som trenger inspirasjonen, resignerer enda dypere ned i sofaen og sitt negative kroppsbilde. Det skal være perfekt. Og hvis det ikke blir perfekt, da kan jeg like gjerne la være.

Det store treningsparadokset. Stadig flere sitter seg syke, samtidig som stadig flere trener seg syke. Media har de siste ukene hatt oppslag om at barnefedme er definert av WHO som en av vår tids storeutfordringer, og at fysisk aktivitet og kosthold er viktige faktorer for å få bukt med dette. Paradoksalt nok var tema i et annet oppslag at stadig flerebarn trener så mye at det går på helsen løs, og at helsepersonell oftere møter yngre utøvere som har pådratt seg alvorlige skader som følge av overtrening og underrestitusjon. Kanskje de selverklærte og medieerklærte ekspertene bidrar til dette paradokset i større grad enn vi liker å tro. De som har løsningen for hvordan få flat mage og god kondis på 10 uker. 5 uker. Kortest mulig tid. Som ber oss om å stadig pushe våre grenser. Raskere, høyere, sterkere, det blir aldri godt nok. Treningsmisjonærer som skal frelse verden med fysisk aktivitet. Fordi fysisk aktivitet + helse = sant. 

Treningsmisjonærene som trigger de som allerede trener mye til å trene enda mer og innta ekstreme dietter, og som dermed står i fare for å utvikle både skader og spiseforstyrrelser. Treningsparadokset må løses av personer med tilstrekkelig fagkunnskap. Som har en forståelse av sin rolle i et større samfunnsperspektiv. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at noen faktisk burde redusere treningsmengden sin. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. Noen av disse aktørene har også sterke kommersielle interesser, hvor det blir viktigere å få mange klikk og sanke nye PT-kunder enn å formidle faglig forankrede råd.

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, og som jobber som personlige trenere fordi de er bikinifitnessutøvere, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. Den store utfordringen for de kritisk reflekterte fagpersonene er å hjelpe de som trenger det mest til å bevege seg litt. Fordi atferdsendring er et komplekst fenomen, er det viktig at vi har fagpersoner som behersker denne kompleksiteten – og som ikke tyr til quick fix eller lettvinte men forbigående løsninger. Vi må møte ungdommene der de er, og med en balanse mellom empati og krav. Vi må hente fram tidligere mestringserfaring, aktivitets- og idrettsglede. Men, vi må også forstå at mange har dårlige erfaringer med idrett og kroppsøving, og trenger å oppleve bevegelsesglede og mestring for første gang. Derfor gjentar jeg oppfordringen om å satse på personer med fagkompetanse på fysisk aktivitet inn i skolene, og i helsevesenet. Ikke overlat ansvaret for å få all inaktiv ungdom til å bevege seg til de frivillige organisasjonene, det er ikke rettferdig overfor verken ungdommene eller ildsjelene i idretten. Hver dag gjør trenere og ildsjeler landet rundt en fantastisk jobb, la dem få gjøre det de kan best. Husk at Birken og NM på langrenn ikke er eller skal være lavterskel folkehelsearrangementer, men idrettskonkurranser som krever at man har trent systematisk over tid for i det hele tatt å kunne være med. Det er ikke et mål at alle skal delta i idrettskonkurranser, men det er et mål at alle norske ungdommer skal bevege seg i minst én time hver dag.

Vi hører historier om unge utøvere som kollektivt kaster matpakkene sine. Utøvere som får beskjed fra treneren om at vektreduksjon på noen kilo vil bety mye for prestasjon. Usikre utøvere som på veien fra barn til voksen er i en sårbar fase av livet, og som derfor er ekstra tilbøyelige til å lytte til velmente råd fra treneren og fra de selverklærte ekspertene. Sunn jenteidrett har et overordnet budskap til unge utøvere: få i deg nok energi! Det samme budskapet er prioritet nummer én i retningslinjene for ernæring hos idrettsutøvere. Dette budskapet står fortvilte foreldre og applauderer, mens ungdommene selv er skeptisk lyttende. Vi er derfor avhengig av trenere som i tillegg til gløden for idretten har tilstrekkelig fagkompetanse og kan hjelpe utøverne i å ta helse- og prestasjonsmessig kloke valg.

Vi hører historier om inkluderende idrettslag, om dyktige, kompetente og inkluderende trenere som utgjør en forskjell i barn og ungdoms liv. De trenger vi, og de må vi ta godt vare på! Vi har forbilledlige utøvere som har funnet nokpunktet. Som ønsker å bli best, men som forstår at for å bli best i noe må man bortprioritere noe annet. Deres erfaringer er nyttig lærdom for andre. Vi må nå ta tak for at den oppvoksende generasjon ikke skal hige etter å innfri på alle arenaer. At det ikke er verken forventet eller mulig å prestere like godt overalt. At i det virkelige liv er det umulig å være perfekt. Hvordan kan vi hjelpe ungdommer generelt til å finne nokpunktet? I dag viser studier på generasjon perfekt at cirka en tredjedel rapporterer at de erkronisk stresset. Tall fra Reseptregisteret viser at bruken av antidepressivablant jenter i alderen 15-19 år økte med 53% fra 2005 til 2012. En dramatisk økning, særlig med tanke på vår kunnskap om effektene av fysisk aktivitet på mental helse. Kunne noen av disse jentene fått tilpasset fysisk aktivitet på resept i stedet for tabletter? Blir tablettene en quick fix, en lettvint men ikke bærekraftig løsning?

Til høsten igangsettes et omfattende prosjekt finansiert av Extrastiftelsen og Norske Kvinners Sanitetsforening hvor flere høgskoler og universitet går sammen i kampen mot kroppshysteriet via en intervensjonsstudie på videregående skole. Vi forsker også på kroppspress knyttet til trening og sosiale medier, og hvordan dette som skulle være motiverende og inspirerende, faktisk kan bygge en større barriere for vanlige ungdommers deltakelse i fysisk aktivitet. Fordi sykt perfekt + sykt lykkelig + helse ikke er lik sant. Det er bare sykt.

«Hva har Aktiv UNG betydd for deg?» Dette spørsmålet fikk deltakere i prosjektet Aktiv UNG i regi av frisklivssentralen i Modum Kommune. Aktiv UNG er et lavterskel aktivitetstilbud til ungdom som ikke deltar i annen organisert trening, og som trenger å komme i gang med fysisk aktivitet. Mange av deltakerne faller også utenfor sosialt. Tilbudet er et samarbeid mellom ungdomsskolene i Modum Kommune, og den kommunale frisklivssentralen. Et glimrende eksempel på samarbeidet mellom skole og helsetjenesten som jeg snakket om tidligere. Spørsmålet om hva Aktiv UNG har betydd, ble besvart via gule lapper. Anonymt. På en lapp sto det: «Jeg har fått venner». Det er sterke ord fra en ungdom med livet foran seg, men ingen å dele opplevelser med. Gjennom tilpasset fysisk aktivitet, trening og idrett kan vi tilby ungdom mer enn god fysisk form. De kan oppleve mestring og få venner. De kan få et liv. De kan finne nokpunktet, og oppdage at sykt perfekt bare er sykt. Da er virkelig fysisk aktivitet + helse = sant.

Takk for oppmerksomheten.

Lisa gikk til skolen - og det ga henne bedre karakterer!

Det er cirka to uker siden skolestart, og mange skolegårder er fylt av aktive barn. I Norge har spesielt miljøet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, anført av førsteamanuensis Geir Kåre Resaland, gjort spennende studier på fysisk aktivitet i skolen (Resaland et al., 2011a, Resaland et al., 2011b). De har funnet god effekt av daglig fysisk aktivitet i skolen, på fysisk form og risiko for livsstilssykdommer, og en svensk studie har funnet gunstig effekt av fysisk aktivitet på skoleprestasjoner og læring (Ericsson & Cederberg, 2013). 

Tall fra Norge viser at cirka 90% av landets niåringer, og cirka 50% av landets femtenåringer, er tilfredsstillende fysisk aktive, det vil si at de er fysisk aktive minimum 60 minutter hver dag (Kolle et al., 2010). For å gi alle barn og unge mulighet for økt aktivitetsnivå, har flere eksperter og politikere tatt til orde for mer fysisk aktivitet i skolen. Dette er dessverre per i dag en fjern drøm for veldig mange skoler rundt i Norge.

Så lenge daglig fysisk aktivitet i skolen ikke blir prioritert av de rette instanser, blir det opp til hver enkelt familie å sørge for at deres unge håpefulle får den daglige dosen med aktivitet. En fin måte å la barna nå målet om 60 min daglig aktivitet er å la dem gå til skolen. Barn som går til skolen får en god start på dagen, og de klargjør hjernen for læring. Der barna kan gå sammen med andre, blir gåturene til (og fra) skolen sosiale. Vi voksne tenker nok først og fremst helsegevinstene, innarbeidelse av gode vaner, miljøaspektet ved å slippe biltrafikk ved skolen, og på tidsbesparelser i forhold til levering og henting. Dette er irrelevant for barna. Barna går fordi det er gøy å gå med vennene sine, og fordi de kan studere maur og stein langs skoleveien. Og når de kommer frem - ja da er de klare for å studere mer. 

Stolt førsteklassejente på vei til å møte gågruppa. Førsteklassingene går sammen med voksne som lærer dem trafikkregler og passer på at alle går sammen.  

Tredjeklassegutter og erfarne fotgjengere.

  

Mange tenker at de bor for langt unna skolen til at barna kan gå. Men kan vi kjøre barna et stykke på skoleveien, for så å la dem gå resten? Går det an å lage "gåbusser" som plukker opp barn underveis til skolen? Og dersom foreldre ikke har tid til å gå med barna selv, går det an å engasjere pensjonister eller andre med tid på morgenen til å følge barna? Om du tror barna syns det er langt å gå 2 km til skolen, så handler det om en vanesak. Det er et tankekors at det ofte er vi voksne som klager på våre barns vegne.

Vi bør la Lisa (og Per, Didrik, Iselin, Gunnhild og Mohammed) gå til skolen. Om det sier trippetripp eller om de tramper og løper av gårde spiller ingen rolle. Men det som spiller en rolle, er at alle barn får samme muligheter for å fremme læring og skoleprestasjoner. Hvis aktiv transport til skolen kan hjelpe på det så bør alle barn få den muligheten. Og hvem vet - kanskje gir det gode vaner til foreldrene også?

Det starter med én tur....

Telemarksavisa Varden skrev i forrige uke om tobarnsmoren Amalie som gikk fra sofasliter til ivrig turgåer. Graviditet, barsel og småbarnsperioden er en tid hvor forutsetningene for å være aktiv er på sitt beste - men dørstokkmila er på sitt verste. Hvorfor blir det slik? Og hva kan vi gjøre med det?

Det kan være mange årsaker til at det blir vanskeligere enn først tenkt å komme seg ut med barnevogna. Det kan være for kaldt/varmt/vått, vogna er fryktelig tung, vi er så trøtte, ungen bare skriker, vi bør heller vaske klær/gulv/skap, det er så tungt å komme i gang etter fødsel, bare babyen får litt mer rutiner så skal vi ta tak i treningen, osv osv osv. Det finnes haugevis av unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan/skal/bør/orker/gidder å bevege oss akkurat nå. Og jo lengre og dypere vi leter, jo flere unnskyldninger kommer vi på, og jo verre blir det å ta tak.

Erfaringsmessig er også dørstokkmila så enorm fordi vi tror vi må gjøre så mye når vi først begynner å bevege oss. Det skal være så langt, så hardt og så ofte. Ellers er det jo ikke vits, er det vel?

Mangt og mye er skrevet om motivasjon for fysisk aktivitet, livsstilsendring, helsegevinster ved fysisk aktivitet og det store folkehelseproblemet som inaktivitet medfører. Så mye vi vet, og så lett det burde være å gjøre endring. Men så vanskelig det er når alt kommer til alt. Jeg vil derfor gjenta noe mange har sagt før meg: Start i det små! Alt er bedre enn ingenting. Start med én kort tur og/eller 5 knebøy på stuegulvet. Eller sett på favorittmusikken og dans. Dans med babyen i armene, da får begge en god latter. Om du går 500 meter eller 5 kilometer spiller ingen rolle. Det viktigste er at du går! Kanskje du til og med klarer 5 eller 10 knebøy, og 1-2 armhevinger? Kanskje du til og med klarer å gjenta dette i morgen? Eller overimorgen?

Historien om Amalie er god og illustrerende fordi den starter med én tur. Én tur som endret mye. Som endret nesten alt, faktisk. Og plutselig er ikke dørstokkmila så enorm lengre. Plutselig vil vi ut og gå fordi det gir oss energi og påfyll til å takle at babyen skriker og at husarbeidet venter. Unnskyldningene for å la være å bevege oss har nå blitt grunnene til at vi vil bevege oss. Det starter med én tur. Det skal ikke mer til. Hvor går turen din?


Om du vil lese mer om Amalie og hennes turer, besøk bloggen hennes: http://puslebiter.blogg.no/. God tur!

Helseblogger - er de så sunne?

En rekke helseblogger skrives av personer med stor interesse og engasjement for helse, spesielt kosthold og trening, men som ikke nødvendigvis har formell utdanning på feltet. Flere av bloggerne opptrer som eksperter på feltet, men er de det? Og hva med rådene de gir - er de så sunne?

En nylig publisert studie fra USA (Boepple & Thompson, 2014) fant at flere av de prisbelønte og mest fulgte helsebloggerne selv har eller har hatt spiseforstyrrelser, og over halvparten av dem var på diett. I tillegg hadde over halvparten av bloggerne skrevet innlegg med negativt og skyldpåvirkende innhold om mat.

Forskerne mener at det derfor kan være usunt og destruktivt for personer med problematisk forhold til mat, kropp og trening å lese disse bloggene. De mener også at det er nødvendig å evaluere denne typen blogger/nettsted for å unngå uheldig påvirkning på sårbare personer.  

Hva mener du? Er det for stort kropps- og utseendefokus blant norske helsebloggere? Og kan norske helseblogger ha negativ innvirkning på personer som sliter litt med mat, kropp og trening?

Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet!