Birken og treningsmisjonærer - til inspirasjon eller irritasjon?

Årets Birkebeinerrenn er gjennomført, i år med et par celebre og profilerte debutanter. Én av debutantene, Therese Johaug, klinte til med overlegen seier og ny løyperekord for kvinnene.

En annen debutant, AP-leder Jonas Gahr Støre, fikk kritikk fra helseminister Bent Høie (H) for at hans deltakelse kan bidra til økt terskel for deltakelse i fysisk aktivitet blant "folk flest". Høie ble sitert i VG på at han fryktet at profileringen av Birken får folk til å tro at deltakelse i denne typen konkurranser er det eneste saliggjørende, og at folk som ikke klarer eller ønsker dette blir skremt tilbake til sofaen. Han bruker også Tjukkasgjengen som et eksempel på et lavterskeltiltak som er viktigere for folkehelsa enn Birken.

Men, er det nødvendigvis riktig å sette disse to tilbudene opp mot hverandre? Er det slik at profilering av Birken skremmer folk tilbake i sofaen? Eller kan Birken (og andre mosjonsrenn/-ritt/-løp) bidra til å få folk opp av sofaen og bli motiverte til å delta i aktivitet? Og er Birken verre til å øke terskelen for deltakelse i fysisk aktivitet enn alle de hundrevis av treningsmisjonærer vi ser på blogger og Instagram hver dag?

Til det første spørsmålet mener jeg definitivt at svaret er nei. Jeg mener det blir feil å sette disse to tilbudene opp mot hverandre, spesielt fordi de henvender seg til ulike grupper i befolkningen. Birken har aldri vært, og skal heller ikke være, et folkehelsetiltak og et lavterskeltilbud. Det er en konkurranse hvor det må legges ned mye trening av god kvalitet, og hvor det er avgjørende for prestasjon at treningsgrunnlaget, ernæringsstatus og utstyret er optimalt. Det hjelper ikke på prestasjonen om du har det beste og nyeste utstyret hvis ikke utøveren oppå skiene er i form. Samtidig er det kjedelig å være i god form, men bomme på smøringen (eventuelt gamble på at man er i god nok form til å stake seg gjennom løypa uten festesmøring, det er i høyeste grad et høyterskelalternativ...). Birken, eller Helterennet/Skarverennet/Oslo Maraton osv, er ikke konkurranser man stiller rett opp i etter 20 år på sofaen. Deltakelse i disse konkurransene krever forberedelser. Men deltakelse i disse konkurransene kan være et hårete mål langt der framme, mål som starer med deltakelse på lavterskeltilbud som frisklivstrening eller tjukkasgjengen. Tjukkasgjengens tilbud om sosiale gåturer er et fantastisk eksempel på grasrotinitiativ som har fått mange i gang. For mange kan dette være nok, mens andre blir bitt av aktivitetsbasillen og ønsker å gjøre større endringer. Det trenger ikke være for helsas skyld, men kanskje fordi de opplever aktivitet som gøy med mange positive virkninger. Og gøyale ting som gjør oss godt, det vil vi gjøre mer av.  

Jeg ønsker å støtte helseministeren på hans utsagn om at utstyrs- og prestasjonsfokus knyttet til fysisk aktivitet kan virke mot sin hensikt. Det samme kan naivt misjonerende "treningseksperter" som lettkledd eksponerer egne veltrente kropper i diverse positurer i troen på at dette inspirerer flere til å komme seg opp av godstolen. Javisst kan det inspirere, men vi skal være så kritiske mot oss selv og vårt eget virke at vi må innrømme at det også kan irritere. For noen kan det irritere så mye at det skaper en motstand eller et opprør av typen: "jeg gidder i hvert fall ikke trene når en 20 år gammel Barbie sier at jeg skal gjøre det!". For andre igjen blir både Birken, Helsedirektoratets anbefalinger og Barbies kropp uoverkommelige og uoppnåelige mål som fører til resignasjon av typen: "det er ikke vits i å gjøre noe, jeg får ikke til det som trengs uansett."

Helsedirektoratet har tatt grep og redusert anbefalingene for voksne fra 30 til 20 minutter med daglig fysisk aktivitet for å oppnå en helsegevinst. Dette skal gjøre det mer overkommelig for folk å imøtekomme anbefalingene. Birken skal etter min mening fortsette å være den konkurransen den er, og ikke et folkehelsetiltak. Tjukkasgjengen bør også fortsette å være det lavterskeltilbudet det er, og ikke falle for fristelsen til å bli mer avansert etter hvert som deltakerne på gåturene blir i bedre form og trenger mer utfordringer. Når det gjelder treningsmisjonærene, så tror jeg de bygger større barrierer for folks deltakelse i fysisk aktivitet enn hva Birken noen gang har gjort. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. 

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de bok-lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. De som ikke forstår at det skal mer til enn fine bilder av gode øvelser for å endre folks aktivitetsatferd og -mønster. De som absolutt kan være til inspirasjon, men også være til irritasjon, provokasjon og resignasjon. I et folkehelseperspektiv er det bedre at de som sitter i sofaen og irriterer seg over Birken og treningsmisjonærene logger seg av internett en times tid og heller tar med seg hunden eller venninna på tur. Da blir man også i så mye bedre humør etterpå!

Det starter med én tur....

Telemarksavisa Varden skrev i forrige uke om tobarnsmoren Amalie som gikk fra sofasliter til ivrig turgåer. Graviditet, barsel og småbarnsperioden er en tid hvor forutsetningene for å være aktiv er på sitt beste - men dørstokkmila er på sitt verste. Hvorfor blir det slik? Og hva kan vi gjøre med det?

Det kan være mange årsaker til at det blir vanskeligere enn først tenkt å komme seg ut med barnevogna. Det kan være for kaldt/varmt/vått, vogna er fryktelig tung, vi er så trøtte, ungen bare skriker, vi bør heller vaske klær/gulv/skap, det er så tungt å komme i gang etter fødsel, bare babyen får litt mer rutiner så skal vi ta tak i treningen, osv osv osv. Det finnes haugevis av unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan/skal/bør/orker/gidder å bevege oss akkurat nå. Og jo lengre og dypere vi leter, jo flere unnskyldninger kommer vi på, og jo verre blir det å ta tak.

Erfaringsmessig er også dørstokkmila så enorm fordi vi tror vi må gjøre så mye når vi først begynner å bevege oss. Det skal være så langt, så hardt og så ofte. Ellers er det jo ikke vits, er det vel?

Mangt og mye er skrevet om motivasjon for fysisk aktivitet, livsstilsendring, helsegevinster ved fysisk aktivitet og det store folkehelseproblemet som inaktivitet medfører. Så mye vi vet, og så lett det burde være å gjøre endring. Men så vanskelig det er når alt kommer til alt. Jeg vil derfor gjenta noe mange har sagt før meg: Start i det små! Alt er bedre enn ingenting. Start med én kort tur og/eller 5 knebøy på stuegulvet. Eller sett på favorittmusikken og dans. Dans med babyen i armene, da får begge en god latter. Om du går 500 meter eller 5 kilometer spiller ingen rolle. Det viktigste er at du går! Kanskje du til og med klarer 5 eller 10 knebøy, og 1-2 armhevinger? Kanskje du til og med klarer å gjenta dette i morgen? Eller overimorgen?

Historien om Amalie er god og illustrerende fordi den starter med én tur. Én tur som endret mye. Som endret nesten alt, faktisk. Og plutselig er ikke dørstokkmila så enorm lengre. Plutselig vil vi ut og gå fordi det gir oss energi og påfyll til å takle at babyen skriker og at husarbeidet venter. Unnskyldningene for å la være å bevege oss har nå blitt grunnene til at vi vil bevege oss. Det starter med én tur. Det skal ikke mer til. Hvor går turen din?


Om du vil lese mer om Amalie og hennes turer, besøk bloggen hennes: http://puslebiter.blogg.no/. God tur!

Helseblogger - er de så sunne?

En rekke helseblogger skrives av personer med stor interesse og engasjement for helse, spesielt kosthold og trening, men som ikke nødvendigvis har formell utdanning på feltet. Flere av bloggerne opptrer som eksperter på feltet, men er de det? Og hva med rådene de gir - er de så sunne?

En nylig publisert studie fra USA (Boepple & Thompson, 2014) fant at flere av de prisbelønte og mest fulgte helsebloggerne selv har eller har hatt spiseforstyrrelser, og over halvparten av dem var på diett. I tillegg hadde over halvparten av bloggerne skrevet innlegg med negativt og skyldpåvirkende innhold om mat.

Forskerne mener at det derfor kan være usunt og destruktivt for personer med problematisk forhold til mat, kropp og trening å lese disse bloggene. De mener også at det er nødvendig å evaluere denne typen blogger/nettsted for å unngå uheldig påvirkning på sårbare personer.  

Hva mener du? Er det for stort kropps- og utseendefokus blant norske helsebloggere? Og kan norske helseblogger ha negativ innvirkning på personer som sliter litt med mat, kropp og trening?

Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet!