Birken og treningsmisjonærer - til inspirasjon eller irritasjon?

Årets Birkebeinerrenn er gjennomført, i år med et par celebre og profilerte debutanter. Én av debutantene, Therese Johaug, klinte til med overlegen seier og ny løyperekord for kvinnene.

En annen debutant, AP-leder Jonas Gahr Støre, fikk kritikk fra helseminister Bent Høie (H) for at hans deltakelse kan bidra til økt terskel for deltakelse i fysisk aktivitet blant "folk flest". Høie ble sitert i VG på at han fryktet at profileringen av Birken får folk til å tro at deltakelse i denne typen konkurranser er det eneste saliggjørende, og at folk som ikke klarer eller ønsker dette blir skremt tilbake til sofaen. Han bruker også Tjukkasgjengen som et eksempel på et lavterskeltiltak som er viktigere for folkehelsa enn Birken.

Men, er det nødvendigvis riktig å sette disse to tilbudene opp mot hverandre? Er det slik at profilering av Birken skremmer folk tilbake i sofaen? Eller kan Birken (og andre mosjonsrenn/-ritt/-løp) bidra til å få folk opp av sofaen og bli motiverte til å delta i aktivitet? Og er Birken verre til å øke terskelen for deltakelse i fysisk aktivitet enn alle de hundrevis av treningsmisjonærer vi ser på blogger og Instagram hver dag?

Til det første spørsmålet mener jeg definitivt at svaret er nei. Jeg mener det blir feil å sette disse to tilbudene opp mot hverandre, spesielt fordi de henvender seg til ulike grupper i befolkningen. Birken har aldri vært, og skal heller ikke være, et folkehelsetiltak og et lavterskeltilbud. Det er en konkurranse hvor det må legges ned mye trening av god kvalitet, og hvor det er avgjørende for prestasjon at treningsgrunnlaget, ernæringsstatus og utstyret er optimalt. Det hjelper ikke på prestasjonen om du har det beste og nyeste utstyret hvis ikke utøveren oppå skiene er i form. Samtidig er det kjedelig å være i god form, men bomme på smøringen (eventuelt gamble på at man er i god nok form til å stake seg gjennom løypa uten festesmøring, det er i høyeste grad et høyterskelalternativ...). Birken, eller Helterennet/Skarverennet/Oslo Maraton osv, er ikke konkurranser man stiller rett opp i etter 20 år på sofaen. Deltakelse i disse konkurransene krever forberedelser. Men deltakelse i disse konkurransene kan være et hårete mål langt der framme, mål som starer med deltakelse på lavterskeltilbud som frisklivstrening eller tjukkasgjengen. Tjukkasgjengens tilbud om sosiale gåturer er et fantastisk eksempel på grasrotinitiativ som har fått mange i gang. For mange kan dette være nok, mens andre blir bitt av aktivitetsbasillen og ønsker å gjøre større endringer. Det trenger ikke være for helsas skyld, men kanskje fordi de opplever aktivitet som gøy med mange positive virkninger. Og gøyale ting som gjør oss godt, det vil vi gjøre mer av.  

Jeg ønsker å støtte helseministeren på hans utsagn om at utstyrs- og prestasjonsfokus knyttet til fysisk aktivitet kan virke mot sin hensikt. Det samme kan naivt misjonerende "treningseksperter" som lettkledd eksponerer egne veltrente kropper i diverse positurer i troen på at dette inspirerer flere til å komme seg opp av godstolen. Javisst kan det inspirere, men vi skal være så kritiske mot oss selv og vårt eget virke at vi må innrømme at det også kan irritere. For noen kan det irritere så mye at det skaper en motstand eller et opprør av typen: "jeg gidder i hvert fall ikke trene når en 20 år gammel Barbie sier at jeg skal gjøre det!". For andre igjen blir både Birken, Helsedirektoratets anbefalinger og Barbies kropp uoverkommelige og uoppnåelige mål som fører til resignasjon av typen: "det er ikke vits i å gjøre noe, jeg får ikke til det som trengs uansett."

Helsedirektoratet har tatt grep og redusert anbefalingene for voksne fra 30 til 20 minutter med daglig fysisk aktivitet for å oppnå en helsegevinst. Dette skal gjøre det mer overkommelig for folk å imøtekomme anbefalingene. Birken skal etter min mening fortsette å være den konkurransen den er, og ikke et folkehelsetiltak. Tjukkasgjengen bør også fortsette å være det lavterskeltilbudet det er, og ikke falle for fristelsen til å bli mer avansert etter hvert som deltakerne på gåturene blir i bedre form og trenger mer utfordringer. Når det gjelder treningsmisjonærene, så tror jeg de bygger større barrierer for folks deltakelse i fysisk aktivitet enn hva Birken noen gang har gjort. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende, uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag. 

I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de bok-lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. De som ikke forstår at det skal mer til enn fine bilder av gode øvelser for å endre folks aktivitetsatferd og -mønster. De som absolutt kan være til inspirasjon, men også være til irritasjon, provokasjon og resignasjon. I et folkehelseperspektiv er det bedre at de som sitter i sofaen og irriterer seg over Birken og treningsmisjonærene logger seg av internett en times tid og heller tar med seg hunden eller venninna på tur. Da blir man også i så mye bedre humør etterpå!

"Fotballen ble min fluktvei"

Hvorfor er det slik at idretten betyr alt, bokstavelig talt ALT, for noen? Hvorfor er det slik at noen bare ikke klarer la være å løpe, sparke/kaste ball, svømme, danse, sykle, turne osv? Og hvordan oppleves det når idretten ikke kan ta så stor plass i livet lengre?

I Aftenposten kan du lese et nært og personlig intervju med tidligere fotballspiller og nåværende ekspertkommentator for NRK Lise Klaveness. Hun forteller om hvordan fotballen ble en flukt, og en kjær og trofast følgesvenn gjennom ungdomsårene og opp i voksen alder. Dette handler både om identitet, bevegelsesglede og mestring, men ikke minst beskriver hun fotball som en ventil og en flukt fra nedstemthet, ensomhet og selvforakt.

Idrett har mange fasetter, og motivasjon for idrett og fysisk aktivitet er komplekst. Noen har en dedikasjon og lidenskap som bikker over i det ekstreme. Andre kjenner på en avsky på grunn av nærmest traumatiske opplevelser i idrett og/eller kroppsøving i skolen. Dette må både trenere i toppidretten og idrettspedagoger i helsevesenet forstå og anerkjenne. På den måten kan vi enten bygge oppunder de positive aspektene, eller hjelpe til med håndtering av de negative aspektene rundt idrettsutøvelse.

Som idrettspedagoger blir vi ofte møtt med at det å trene andre ikke er noe man trenger utdannelse for. "Hvor vanskelig kan det være å få folk til å begynne å trene?" Nei, det er kanskje ikke så vanskelig å få folk til å bli med på en treningsøkt. Utfordringen er å få dem til å komme tilbake. For å oppnå varig deltakelse må vi kjenne til den kompleksiteten som ligger i idrettsutøvelse. Vi må forstå hvorfor fotballspilleren fikk kjærlighetssorg da hun la ballen på hylla. Vi må også forstå hvorfor selvmordsfaren kan øke hos han som ikke lenger kan løpe for å flykte fra tankene sine, og hvorfor livskvaliteten går ned hos hun som alltid har danset men ikke kan gjøre det lenger.

En lidenskapelig fotballspiller har takket for seg på banen, og hun snakker åpent om hva det har betydd for henne. For oss idrettspedagoger er det mye lærdom i denne stemmen.