Lisa gikk til skolen - og det ga henne bedre karakterer!

Det er cirka to uker siden skolestart, og mange skolegårder er fylt av aktive barn. I Norge har spesielt miljøet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, anført av førsteamanuensis Geir Kåre Resaland, gjort spennende studier på fysisk aktivitet i skolen (Resaland et al., 2011a, Resaland et al., 2011b). De har funnet god effekt av daglig fysisk aktivitet i skolen, på fysisk form og risiko for livsstilssykdommer, og en svensk studie har funnet gunstig effekt av fysisk aktivitet på skoleprestasjoner og læring (Ericsson & Cederberg, 2013). 

Tall fra Norge viser at cirka 90% av landets niåringer, og cirka 50% av landets femtenåringer, er tilfredsstillende fysisk aktive, det vil si at de er fysisk aktive minimum 60 minutter hver dag (Kolle et al., 2010). For å gi alle barn og unge mulighet for økt aktivitetsnivå, har flere eksperter og politikere tatt til orde for mer fysisk aktivitet i skolen. Dette er dessverre per i dag en fjern drøm for veldig mange skoler rundt i Norge.

Så lenge daglig fysisk aktivitet i skolen ikke blir prioritert av de rette instanser, blir det opp til hver enkelt familie å sørge for at deres unge håpefulle får den daglige dosen med aktivitet. En fin måte å la barna nå målet om 60 min daglig aktivitet er å la dem gå til skolen. Barn som går til skolen får en god start på dagen, og de klargjør hjernen for læring. Der barna kan gå sammen med andre, blir gåturene til (og fra) skolen sosiale. Vi voksne tenker nok først og fremst helsegevinstene, innarbeidelse av gode vaner, miljøaspektet ved å slippe biltrafikk ved skolen, og på tidsbesparelser i forhold til levering og henting. Dette er irrelevant for barna. Barna går fordi det er gøy å gå med vennene sine, og fordi de kan studere maur og stein langs skoleveien. Og når de kommer frem - ja da er de klare for å studere mer. 

Stolt førsteklassejente på vei til å møte gågruppa. Førsteklassingene går sammen med voksne som lærer dem trafikkregler og passer på at alle går sammen.  

Tredjeklassegutter og erfarne fotgjengere.

  

Mange tenker at de bor for langt unna skolen til at barna kan gå. Men kan vi kjøre barna et stykke på skoleveien, for så å la dem gå resten? Går det an å lage "gåbusser" som plukker opp barn underveis til skolen? Og dersom foreldre ikke har tid til å gå med barna selv, går det an å engasjere pensjonister eller andre med tid på morgenen til å følge barna? Om du tror barna syns det er langt å gå 2 km til skolen, så handler det om en vanesak. Det er et tankekors at det ofte er vi voksne som klager på våre barns vegne.

Vi bør la Lisa (og Per, Didrik, Iselin, Gunnhild og Mohammed) gå til skolen. Om det sier trippetripp eller om de tramper og løper av gårde spiller ingen rolle. Men det som spiller en rolle, er at alle barn får samme muligheter for å fremme læring og skoleprestasjoner. Hvis aktiv transport til skolen kan hjelpe på det så bør alle barn få den muligheten. Og hvem vet - kanskje gir det gode vaner til foreldrene også?

Det starter med én tur....

Telemarksavisa Varden skrev i forrige uke om tobarnsmoren Amalie som gikk fra sofasliter til ivrig turgåer. Graviditet, barsel og småbarnsperioden er en tid hvor forutsetningene for å være aktiv er på sitt beste - men dørstokkmila er på sitt verste. Hvorfor blir det slik? Og hva kan vi gjøre med det?

Det kan være mange årsaker til at det blir vanskeligere enn først tenkt å komme seg ut med barnevogna. Det kan være for kaldt/varmt/vått, vogna er fryktelig tung, vi er så trøtte, ungen bare skriker, vi bør heller vaske klær/gulv/skap, det er så tungt å komme i gang etter fødsel, bare babyen får litt mer rutiner så skal vi ta tak i treningen, osv osv osv. Det finnes haugevis av unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan/skal/bør/orker/gidder å bevege oss akkurat nå. Og jo lengre og dypere vi leter, jo flere unnskyldninger kommer vi på, og jo verre blir det å ta tak.

Erfaringsmessig er også dørstokkmila så enorm fordi vi tror vi må gjøre så mye når vi først begynner å bevege oss. Det skal være så langt, så hardt og så ofte. Ellers er det jo ikke vits, er det vel?

Mangt og mye er skrevet om motivasjon for fysisk aktivitet, livsstilsendring, helsegevinster ved fysisk aktivitet og det store folkehelseproblemet som inaktivitet medfører. Så mye vi vet, og så lett det burde være å gjøre endring. Men så vanskelig det er når alt kommer til alt. Jeg vil derfor gjenta noe mange har sagt før meg: Start i det små! Alt er bedre enn ingenting. Start med én kort tur og/eller 5 knebøy på stuegulvet. Eller sett på favorittmusikken og dans. Dans med babyen i armene, da får begge en god latter. Om du går 500 meter eller 5 kilometer spiller ingen rolle. Det viktigste er at du går! Kanskje du til og med klarer 5 eller 10 knebøy, og 1-2 armhevinger? Kanskje du til og med klarer å gjenta dette i morgen? Eller overimorgen?

Historien om Amalie er god og illustrerende fordi den starter med én tur. Én tur som endret mye. Som endret nesten alt, faktisk. Og plutselig er ikke dørstokkmila så enorm lengre. Plutselig vil vi ut og gå fordi det gir oss energi og påfyll til å takle at babyen skriker og at husarbeidet venter. Unnskyldningene for å la være å bevege oss har nå blitt grunnene til at vi vil bevege oss. Det starter med én tur. Det skal ikke mer til. Hvor går turen din?


Om du vil lese mer om Amalie og hennes turer, besøk bloggen hennes: http://puslebiter.blogg.no/. God tur!

Velkommen til studiestart!

Nå er det blitt 18.august, og studiene starter opp igjen etter tidenes sommer. Vi vil ønske velkommen til våre nye studenter, og velkommen tilbake til de gamle. Dere som skal begynne på fysisk aktivitet og helse skal i løpet av de to kommende studieårene lære hvordan dere skal planlegge, tilrettelegge, gjennomføre og evaluere fysisk aktivitetstiltak for ulike grupper av befolkningen. Dere skal få møte den virkelige verden og få høre brukernes stemme gjennom undervisning og praksis, og dere skal få diskutere fag sammen med interne og eksterne forelesere og veiledere.Vi er klar - er du?

foto: Høgskolen i Telemark

foto: Peter Jørgensen og Høgskolen i Telemark