Lisa gikk til skolen - og det ga henne bedre karakterer!

Det er cirka to uker siden skolestart, og mange skolegårder er fylt av aktive barn. I Norge har spesielt miljøet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, anført av førsteamanuensis Geir Kåre Resaland, gjort spennende studier på fysisk aktivitet i skolen (Resaland et al., 2011a, Resaland et al., 2011b). De har funnet god effekt av daglig fysisk aktivitet i skolen, på fysisk form og risiko for livsstilssykdommer, og en svensk studie har funnet gunstig effekt av fysisk aktivitet på skoleprestasjoner og læring (Ericsson & Cederberg, 2013). 

Tall fra Norge viser at cirka 90% av landets niåringer, og cirka 50% av landets femtenåringer, er tilfredsstillende fysisk aktive, det vil si at de er fysisk aktive minimum 60 minutter hver dag (Kolle et al., 2010). For å gi alle barn og unge mulighet for økt aktivitetsnivå, har flere eksperter og politikere tatt til orde for mer fysisk aktivitet i skolen. Dette er dessverre per i dag en fjern drøm for veldig mange skoler rundt i Norge.

Så lenge daglig fysisk aktivitet i skolen ikke blir prioritert av de rette instanser, blir det opp til hver enkelt familie å sørge for at deres unge håpefulle får den daglige dosen med aktivitet. En fin måte å la barna nå målet om 60 min daglig aktivitet er å la dem gå til skolen. Barn som går til skolen får en god start på dagen, og de klargjør hjernen for læring. Der barna kan gå sammen med andre, blir gåturene til (og fra) skolen sosiale. Vi voksne tenker nok først og fremst helsegevinstene, innarbeidelse av gode vaner, miljøaspektet ved å slippe biltrafikk ved skolen, og på tidsbesparelser i forhold til levering og henting. Dette er irrelevant for barna. Barna går fordi det er gøy å gå med vennene sine, og fordi de kan studere maur og stein langs skoleveien. Og når de kommer frem - ja da er de klare for å studere mer. 

Stolt førsteklassejente på vei til å møte gågruppa. Førsteklassingene går sammen med voksne som lærer dem trafikkregler og passer på at alle går sammen.  

Tredjeklassegutter og erfarne fotgjengere.

  

Mange tenker at de bor for langt unna skolen til at barna kan gå. Men kan vi kjøre barna et stykke på skoleveien, for så å la dem gå resten? Går det an å lage "gåbusser" som plukker opp barn underveis til skolen? Og dersom foreldre ikke har tid til å gå med barna selv, går det an å engasjere pensjonister eller andre med tid på morgenen til å følge barna? Om du tror barna syns det er langt å gå 2 km til skolen, så handler det om en vanesak. Det er et tankekors at det ofte er vi voksne som klager på våre barns vegne.

Vi bør la Lisa (og Per, Didrik, Iselin, Gunnhild og Mohammed) gå til skolen. Om det sier trippetripp eller om de tramper og løper av gårde spiller ingen rolle. Men det som spiller en rolle, er at alle barn får samme muligheter for å fremme læring og skoleprestasjoner. Hvis aktiv transport til skolen kan hjelpe på det så bør alle barn få den muligheten. Og hvem vet - kanskje gir det gode vaner til foreldrene også?