Årets Birkebeinerrenn er gjennomført, i år med et par celebre og profilerte debutanter. Én av debutantene, Therese Johaug, klinte til med
overlegen seier og ny løyperekord for kvinnene.
En annen debutant, AP-leder Jonas Gahr Støre, fikk
kritikk fra helseminister Bent Høie (H) for at hans deltakelse kan bidra til økt terskel for deltakelse i fysisk aktivitet blant "folk flest". Høie ble sitert i VG på at han fryktet at profileringen av Birken får folk til å tro at deltakelse i denne typen konkurranser er det eneste saliggjørende, og at folk som ikke klarer eller ønsker dette blir skremt tilbake til sofaen. Han bruker også Tjukkasgjengen som et eksempel på et lavterskeltiltak som er viktigere for folkehelsa enn Birken.
Men, er det nødvendigvis riktig å sette disse to tilbudene opp mot hverandre? Er det slik at profilering av Birken skremmer folk tilbake i sofaen? Eller kan Birken (og andre mosjonsrenn/-ritt/-løp) bidra til å få folk opp av sofaen og bli motiverte til å delta i aktivitet? Og er Birken verre til å øke terskelen for deltakelse i fysisk aktivitet enn alle de hundrevis av treningsmisjonærer vi ser på blogger og Instagram hver dag?
Til det første spørsmålet mener jeg definitivt at svaret er nei. Jeg mener det blir feil å sette disse to tilbudene opp mot hverandre, spesielt fordi de henvender seg til ulike grupper i befolkningen. Birken har aldri vært, og skal heller ikke være, et folkehelsetiltak og et lavterskeltilbud. Det er en konkurranse hvor det må legges ned mye trening av god kvalitet, og hvor det er avgjørende for prestasjon at treningsgrunnlaget, ernæringsstatus og utstyret er optimalt. Det hjelper ikke på prestasjonen om du har det beste og nyeste utstyret hvis ikke utøveren oppå skiene er i form. Samtidig er det kjedelig å være i god form, men bomme på smøringen (eventuelt gamble på at man er i god nok form til å stake seg gjennom løypa uten festesmøring, det er i høyeste grad et høyterskelalternativ...). Birken, eller Helterennet/Skarverennet/Oslo Maraton osv, er ikke konkurranser man stiller rett opp i etter 20 år på sofaen. Deltakelse i disse konkurransene krever forberedelser. Men deltakelse i disse konkurransene kan være et hårete mål langt der framme, mål som starer med deltakelse på lavterskeltilbud som
frisklivstrening eller
tjukkasgjengen. Tjukkasgjengens tilbud om sosiale gåturer er et fantastisk eksempel på grasrotinitiativ som har fått mange i gang. For mange kan dette være nok, mens andre blir bitt av aktivitetsbasillen og ønsker å gjøre større endringer. Det trenger ikke være for helsas skyld, men kanskje fordi de opplever aktivitet som gøy med mange positive virkninger. Og gøyale ting som gjør oss godt, det vil vi gjøre mer av.
Jeg ønsker å støtte helseministeren på hans utsagn om at utstyrs- og prestasjonsfokus knyttet til fysisk aktivitet kan virke mot sin hensikt. Det samme kan naivt misjonerende "treningseksperter" som lettkledd eksponerer egne veltrente kropper i diverse positurer i troen på at dette inspirerer flere til å komme seg opp av godstolen. Javisst kan det inspirere, men vi skal være så kritiske mot oss selv og vårt eget virke at vi må innrømme at det også kan irritere. For noen kan det irritere så mye at det skaper en motstand eller et opprør av typen: "jeg gidder i hvert fall ikke trene når en 20 år gammel Barbie sier at jeg skal gjøre det!". For andre igjen blir både Birken, Helsedirektoratets anbefalinger og Barbies kropp uoverkommelige og uoppnåelige mål som fører til resignasjon av typen: "det er ikke vits i å gjøre noe, jeg får ikke til det som trengs uansett."
Helsedirektoratet har tatt grep og redusert anbefalingene for voksne fra 30 til 20 minutter med daglig fysisk aktivitet for å oppnå en helsegevinst. Dette skal gjøre det mer overkommelig for folk å imøtekomme anbefalingene. Birken skal etter min mening fortsette å være den konkurransen den er, og ikke et folkehelsetiltak. Tjukkasgjengen bør også fortsette å være det lavterskeltilbudet det er, og ikke falle for fristelsen til å bli mer avansert etter hvert som deltakerne på gåturene blir i bedre form og trenger mer utfordringer. Når det gjelder treningsmisjonærene, så tror jeg de bygger større barrierer for folks deltakelse i fysisk aktivitet enn hva Birken noen gang har gjort. Treningsmisjonærene jobber ofte i et folkehelseperspektiv, uten at de er sin egen rolle bevisst. De reflekterer kanskje ikke over at ikke alle syns det er like gøy å trene som dem. Eller at unnskyldninger for ikke å trene er reelle, rasjonelle og opplevde barrierer fra de som framsetter dem. Det er i hvert fall ikke alle som er bevisst at deres helse- og treningspromotering kan fremstå direkte provoserende,
uoverkommelig og bidra til det kroppspresset vi har i dag.
I Norge har vi mange dyktige og kritisk reflekterende yrkesutøvere innen fysisk aktivitet, trening og helse. Det som skiller de naive misjonærene fra de kritisk reflekterende fagpersonene er nettopp fagkunnskapen. Det er de selvlærte mot de bok-lærde. De som har fått en stemme som treningseksperter fordi de har en mye besøkt blogg eller Instagramkonto, ikke fordi de har lang utdannelse innen treningsvitenskap. De som ikke forstår at det skal mer til enn fine bilder av gode øvelser for å endre folks aktivitetsatferd og -mønster. De som absolutt kan være til inspirasjon, men også være til irritasjon, provokasjon og resignasjon. I et folkehelseperspektiv er det bedre at de som sitter i sofaen og irriterer seg over Birken og treningsmisjonærene logger seg av internett en times tid og heller tar med seg hunden eller venninna på tur. Da blir man også i så mye bedre humør etterpå!
